Allmenn teori om glemsel

José Eduardo Agualusa
Oversatt fra portugisisk av Christian Rugstad
Bokvennen, 2017

 

Ludovica likte ikke å møte himmelen med blikket. Det er den nydelige førstesetningen i José Eduardo Agualusas roman Allmenn teori om glemsel. Portugisiske Ludovica, også kalt Ludo, bor sammen med søsteren sin og mannen hennes i Angolas hovedstad Luanda. Ludo er så redd for himmelen at hun aldri går ut uten å søke tilflukt under en stor paraply. Den dagen Angola får sin uavhengighet fra koloniherren Portugal, blir den siste gangen Ludo får se sin søster i live. Forlatt alene vokser Ludovicas agorafobi til akutt Angola-fobi. Hun murer igjen døren til leiligheten sin, og blir der inne i 28 år. Ludo overlever på duer hun har fanget på balkongen sin, som hun steker på et bål av bøker, og skriver dikt og dagbok på veggene. Lytter til nyheter på radioen og pleier vennskapet til hunden Skrømt og apen Che Guevara. Utenfor herjer en blodig borgerkrig, mens en journalist samler på underlige forsvinninger, av alt fra mennesker til en hel by. Et sammentreff med en brevdue får store konsekvenser for flere romanpersoner som etter hvert dukker opp.

Allmenn teori om glemsel sto på kortlista til Bookerprisen i 2016. Boka har en vidunderlig tittel og et vakkert cover som bare ropte til meg fra bibliotekhylla. Romanen er løst basert på den sanne historien om Ludovica Fernandes Mundo som faktisk murte seg inn i leiligheten sin i Luanda i 28 år. Forfatteren forteller til og med i forordet at han har brukt materiale fra dagboken hennes. I tillegg er noen av diktene som romanens Ludo skriver på veggene egentlig skrevet av den brasilianske poeten Patrícia Reis. Sammen med magiske innslag vikles fiksjon og virkelighet inn i hverandre i denne (korte, men) rike og komplekse romanen.

Romanen er ingen innføring i angolansk historie. Hvis du som meg ikke har kunnskapen fra før, må du regne med å google litt («Hæ, hvorfor er det cubanere i Angola?») Men boka er nok heller ikke skrevet for uvitende europeere som meg. Fin er den uansett, og man har da internett av en grunn. 

Allmenn teori om glemsel er ikke fortalt fra A til Å som en hvilken som helst roman, men springer frem og tilbake i tid, hopper over begivenheter og summerer opp store tidsspenn uten hensyn verken til tidsmessig utvikling eller spenningsoppbygging. Om det er befriende eller utilfredsstillende er nok opp til den enkelte leseren å avgjøre. Personlig er jeg mer glad i hopping i tid enn i oppsummeringer. Jeg liker å få inntrykk av å være der personen er, og ikke langt inn i fremtiden. Men jeg synes fortellerstilen fungerer greit nok, antakelig fordi språket er vakkert nok til at forfatteren kan ta seg store friheter.

Det jeg synes er mer synd, er at romanen introduserer en del personer som ikke får stor nok plass til å utvikle seg og bli levende. De forblir statister, i plottet og i en større politisk sammenheng. De personene som blir levende liker jeg imidlertid veldig godt. Og spesielt Ludovica. Jeg får bare ikke nok av denne stakkarslige, tapre sjelen som kjemper for å overleve i sin egen frykts vold. Jeg skulle ønske hun fantes i kjøtt og blod så jeg kunne klemme henne. Det fineste med boka er dagboknotatene og diktene hennes, som jeg må sitere et lengre stykke fra:

 

Blindheten

(Og hjertets øyne)

Jeg er i ferd med å miste synet. Jeg lukker det høyre
øyet og ser bare skygger. Alt glir sammen for meg.
Jeg støtter meg til veggen. Jeg leser med besvær,
og bare i dagslys, med stadig kraftigere luper.
Jeg leser de siste bøkene om igjen,
dem jeg ikke vil brenne. Jeg har brent
de vakre stemmene som har holdt meg
med selskap i alle disse årene.

Iblant tenker jeg: Jeg er blitt gal.

Fra terrassen ser jeg en flodhest som danser på
verandaen i naboleiligheten. Jeg vet at den er en illusjon,
men jeg ser den like fullt. Det kan skyldes sulten.
Jeg spiser lite og dårlig.

De sviktende kreftene, synet som svinner. Det gjør at
jeg snubler i ordene når jeg leser. Jeg leser sider jeg har lest
mange ganger før, men de er likevel nye hver gang. Jeg leser
feil, og i feilene finner jeg iblant utrolige sannheter.
I feilene finner jeg ofte meg selv.

Enkelte sider blir bedre når jeg leser dem feil.

Ildflueglimt ildflyr gjennom rommene. Jeg beveger meg
omkring som en manet i denne lyse tåken. Jeg synker ned
i mine egne drømmer. Kanskje kan man kalle det å dø.

Når solen besøkte meg på kjøkkenet om ettermiddagen,
var jeg lykkelig i denne leiligheten. Jeg satte meg ved
bordet. Skrømt kom og la hodet i fanget mitt.

Hadde jeg hatt plass, kull og vegger nok, kunne jeg ha
skrevet en allmenn teori om glemsel.

Jeg vet at jeg har forvandlet leiligheten til en stor bok.
Etter at biblioteket er brent, etter at jeg er død,
vil bare stemmen min bli tilbake.

I denne leiligheten er veggene min munn.

Latest posts by Silje Osnes Ulstein (see all)