Redd

 

Tiril Broch Aakre

Redd Barna

Roman, 128 sider

Flamme Forlag, 2015

Leseeksemplar, tilsendt etter forespørsel til forlag

 

 

 

Jeg kom til å lese denne romanen nesten helt tilfeldig. Jeg hadde ingen planer om å lese den. Siden i vår har den dukket opp i mine sosiale medier og i anmeldelser og anbefalninger, men den hadde aldri helt klart å trigge leselysten. Faktisk var jeg egentlig i kontakt med forlaget om en annen bok, men den var de tom for, så jeg endte opp med å spørre etter denne fordi kontaktpersonen hadde reklamebanner for boken i signaturen på mailen. (Ja, jeg er også personen som plukker med meg sjokolade hvis den er plassert rett ved rullebåndet mens jeg står i kø på butikken (Noe jeg aldri kommer til å slutte med!)) Lik gleden over bonus-sjokolade, har jeg aldri vært så glad for at jeg spurte om leseeksemplar av denne relativt «ukjente» boken.

«Snøen laver ned gjennom trekronene, lyser i nattemørket. Smelter inn i bekken som bryter opp av isen, forsvinner inn i iståken over tjernet. Faller mykt over den stille stien, gjennomhullet av sølespor. […] Drukner i mørket i dalen sett mellom trærne. Drysser over hustak og vokser som et tykt teppe på plattingen.»

Aakre bruker de første sidene av Redd barna på å gi et detaljert bilde av et vanlig norsk hjem. Sidene er rikelig forsynt med detaljer og vakre beskrivelser. Handlingsløpet er satt i en enkelt vinterdag i desember, fra morgen til kveld. Romanen er skrevet i førsteperson. Vi blir introdusert for hovedkarakteren Tanja i et brilliant tilbakeblikk hvor hun har en «episode» i Glassmagasinet;

Tanja står i kø for å kjøpe vin og sjampanjeglass. I det det er hennes tur i kassen mister hun mynter ut av lommeboken. Hun må bryte seg ut av køen og krabbe rundt på knærme, innunder disken. Når hun reiser seg igjen har en mann sneket seg forbi henne. Eskene hennes med glass er skjøvet til side. Hun prøver å forklare at hun fremdeles var i køen, men kunden og ekspeditrisen sier bare at de ikke så henne, at det er vanlig at folk bare legger fra seg varene og går. Når mannen foreslår at hun kan hente nye glass, for det er nok av glass her, så renner det over for Tanja:

«Da kastet jeg myntene over disken så de skvatt. Eskene feide jeg over ende med armen. De gikk i gulvet, og jeg slo hardt inn i hyllene med skåler, vaser og glass fra Hadeland, Rosendahl og Riedel, før jeg strente ut i vrimleområdet. Jeg så de to vaktene komme mot meg og gjorde en bevegelse med armene, veivet dem i en floke oppover, mens jeg tenkte: «hvem er du?»»

Med en slik introduksjon som dette blir det veldig ekte veldig fort. Det er en sårbar situasjon Tanja befinner seg i, og som leser så føler jeg med henne. Det gjør vondt å bli ignorert, selv av en fremmed. Hvordan hun reagerer, nesten ved å befale de andre å legge merke til henne, gjorde meg enda mer nysgjerrig på henne som karakter. Hvorfor reagerer hun så voldsomt? Hva er det som får henne til å reagere slik?

Tanja og Paul har vært gift i 20 år, og de har to små barn. En gang var de fem. Deres eldste datter Ida dukker opp i tilbakeblikkene til Tanja. Det er ikke lenge siden hun ble syk og døde. Samtidig nærmer det seg Tanja og Pauls bryllupsdag, og dette skal feires. Paul står for det meste av planleggingen, Tanja har bare fått én simpel oppgave: Kjøpe vin og sjampanjeglass. Morgenen den åttende desember reiser Paul bort på legekonferanse, og Tanja sitter igjen med alt ansvaret. Ute snør det. Romanen er sterkt preget av all denne snøen som legger seg over livet til Tanja. Hun har en konstant indre kamp om å sette seg inn i bilen og kjøre. Hun gjør alt for å unngå å bruke den, selv når barna må til og fra skole og barnehage. Det er noe mystisk, nesten provoserende, hvorfor Tanja ikke bare kan sette seg inn i bilen og kjøre. Hun får telefon fra fengselet, broren hennes er borte. Senere får hun tekstmelding om at den store stygge ulven kommer over på besøk.

Språket til Aakre er ikke jålete, setningene er sylskarpe, og romanen er utrolig godt konstruert. Hun hopper mye fram og tilbake i tid, og det gjør hun med autoritet. Det var dette jeg satte mest pris på. Ingenting oppleves som overflødig. Jeg blir ofte irritert på bøker som er for detaljerte, og som absolutt skal beskrive hver eneste detalj som karakteren gjør og ser, men dette er ikke tilfelle i Redd barna. De fleste skildringene til Aakre tar utgangspunktet  i det sanselige, og det er behagelig å lese hver bidige detalj.

Til tider syntes jeg det var forstyrrende med alle referansene til vår tid, nyhetssaker som dukker opp i Redd barna – noe jeg vanligvis ikke liker i litteraturen jeg leser. Det kan gjerne være flettet inn i teksten på en mindre gjennomskuelig måte, for med en gang jeg leser om virkelighetshendelser og markante datoer, da faller jeg ut av teksten. Jeg ønsker ikke å bli minnet på all den virkelige virkeligheten når jeg går inn i et bokunivers, da hadde jeg heller lest essays. Jeg liker jo at samtidslitteraturen til en viss grad skal speile samfunnet og menneskene fra vår tid, for vi blir jo absolutt påvirket av nyhetsbildet, så det er ikke utenkelig at den virkelige virkeligheten også påvirker det skriftlige, men virkelighetshendelser blir for nære og ender opp med å bryte med det skjønnlitterære.

Det er ikke på måfå at disse virkelighetshendelsene dukker opp i Redd barna. Det er en scene ved frokostbordet der Tanja diskuterer med barna sine om flyktningbarn-saken. Her viser Aakre hvordan en mor tar opp noe slikt med barna sine, og må forklare det for dem. Det samme skjer da 22. juli dukker opp. I dette tilfellet minnes Tanja om en nyhetssak der et av barna svømte fra øya til land. Her føler jeg at tittelen flettes inn i romanuniverset, og forklarer hvorfor disse nyhets-barna stadig dukker opp i teksten. Jeg tenker at det er morsinstinktet som vekkes, og aldri får hvile. Tanja har mistet et barn. Hun har to små barn og er livredd for at noe skal skje med dem også. Men det er også det menneskelige i Tanja. Hun må ikke være mor for å være empatisk og ville hjelpe alle disse barna. Disse barna er en slags rød tråd gjennom hele boken. De er en drivkraft som forklarer handlingene og tankegangen til Tanja.

«Vi redde opp madrassen på hyttegulvet. Jeg la meg inntil Paul, stakk beinet mitt inn mellom beina hans. Ingen passer egentlig på, tenkte jeg. Ikke egentlig. Og hvordan kan barna stole på oss da? Vi må flytte fra Oslo, tenkte jeg. Vi må redde barna.»

Bruno Jovanovic

Bor i Oslo. Utdannet tekstforfatter ved Westerdals Oslo School of Arts, Communication and Technology.

Latest posts by Bruno Jovanovic (see all)