Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?Innbundet

Jeanette Winterson

Selvbiografi

Forlaget Oktober, 2014

Oversatt av Merete Alfsen

Å skrive er å finne opp seg selv. Det er en ikke-avsluttbar prosess, en evig bearbeidelse, en omskriving. Å skrive sin historie er noe vi alle gjør, men adoptivbarnet i særskilthet, da dets opprinnelse gjerne er ukjent. Denne opprinnelsens flertydighet åpner for en rekke muligheter, en rekke parallelle individer. Adoptivbarnets historie er en bevegelse mot et fiktivt hjem. Dets søken etter sitt egentlige selv vil aldri bli avsluttet (selv ikke om den biologiske moren er kjent). Slik er vi alle på en måte et adoptivbarn som prøver å finne hjem.

Spedbarnet skytes ut i en ukjent verden som bare lar seg fatte gjennom en eller annen form for fortelling – slik lever vi alle, naturligvis, det er vårt livs fortelling, men adopsjon kaster en inn i fortellingen etter at den har begynt. Det er som å lese en bok der de første sidene mangler. Det er som å ankomme etter at teppet har gått opp. Følelsen av at noe mangler forlater en aldri – der er ikke mulig, og heller ikke ønskelig, fordi det er noe som mangler.

I 1990, da Jeanette Winterson var bare 25 år gammel, kom hun med boken Oranges are not the only fruit (Ikke bare Appelsiner ble utgitt på norsk første gang ved Bazar forlag i 2006). Appelsiner er en roman med mange selvbiografiske elementer. I likhet med forfatteren heter hovedpersonen også Jeanette, blir adoptert av et barnløst ektepar og vokser opp som pinsevenn i Accrington i Lancashire utenfor Manchester på 60- og 70-tallet. Begge har en tøff oppvekst preget av harde arbeidermiljøkår, ensomhet og apokalyptisk indoktrinering av en mentalt ustabil mor. På samme måte som Winterson selv opplevde, forelsker hovedpersonen seg i en jente og må flytte hjemmefra i en alder av 16. Men selv om handlingen er til forveksling lik forfatterens oppvekst, er det likevel foretatt en god del moderasjon, fiktive hendelser og personer.

Det er ikke i sitt vesen negativt. Biten som mangler, fortida som mangler, kan være en åpning, ikke et tomrom. Det kan være en inngang likeså vel som en utgang. Det er registreringene i fossilet, avtrykket av et annet liv, og selv om man aldri kan få det livet, føler fingertuppene seg fram langs det som kunne ha vært, og fingertuppene lærer seg en slags blindeskrift. Det finnes tegninger her, opphøyde, som render. Les dem. Les smerten. Skriv dem om. Omskriv smerten. Det er derfor jeg er forfatter – jeg sier ikke ”bestemte” meg for å bli, eller ”ble”. Det var ingen viljeshandling, ikke engang et bevisst valg. For å unnslippe det finmaskede nettet i fru Wintersons fortelling måtte jeg bli i stand til å fortelle min egen. Dels fakta, dels fiksjon, slik er livet. Og det er alltid en dekkhistorie. Jeg skrev meg ut.

Siden den gang har hun rukket å bli over 50 år, en godt etablert forfatter og enda tøffere, ærligere og mer utleverende. I selvbiografien, utgitt i Storbritannia i 2010, har hun skrevet mer ut, skrevet seg mer inn i seg selv, skrevet seg nærmere det vonde. Samtidig er ikke dette en endelig og sann fortellingen – ”Jeg vil heller fortsette å lese meg selv som fiksjon enn som fakta”. For slik som et individ aldri kan bli helt og avsluttet, kan fortiden aldri bli en avrundet og lukket historie.

Vi gikk forbi Woolworths: ”En syndens Hule.” Forbi Marks and Spencer’s: ”Jødene drepte Kristus.” Forbi begravelsesbyrået og paisjappa: ”De deler ovn.” Forbi kakeboden, der eierne hadde månefjes: ”Incest.” Forbi hundesalongen: ”Bestialitet.” Forbi banken: ”Åger.” Forbi sosialrådgivningskontoret: ”Kommunister.” Forbi barnehagen: ”Ugifte mødre.” Forbi frisørsalongen: ”Forfengelighet.” Forbi pantelåneren, der mor en gang hadde prøvd å pantsette en massiv gulltann hun ikke hadde bruk for. Og så kom vi omsider til en kafé som het Palatine, der vi spiste toast og tomatbønner.

Winterson tegner et bilde av adoptivmoren som en grotesk figur på 1,80 cm og 120 kilo med støttestrømper, revolver i nattbordskuffen og to gebiss – et matt til hverdagsbruk og et perlehvitt til finbruk. En dame som ser på kroppen som overflødig, nytelse som syndig og livet som noe en fortest mulig burde bli ferdig med: ”Hun hadde tullet inn sin egen kropp i kjøtt og klær, undertrykt send lyster med en forskrekkelig blanding av nikotin og Jesus”. En høyst ustabil skikkelse med en overbærende generøsitet for et hvert mulig misjonsobjekter. På veggene hadde hun hengt opp bibelsitater for å minne om menneskelivets ubetydelighet. På utedoen sto det for eksempel: ”DRØY IKKE MED GUDS ÆREND” og ”HAN SKAL SMELTE DITT INDRE SOM VOKS”.

Der man skulle tro at selvbiografien var en ærligere versjon av Appelsiner, er den snarere en essayistisk tilnærming til hennes liv og hennes tilnærming til det. Hun følger ingen kronologisk rekkefølge, men kommer med en rekke løsrevede beskrivelser, hendelser og observasjoner. Hun har for eksempel tatt med en god del bakgrunnshistorie om Manchester/Lancashireområdet der hun vokste opp, da hennes  historie i følge henne selv ikke eksisterer uavhengig av denne. Selvbiografien bærer preg av at hun har fått sin oppvekst på avstand. Slik er hun i stand til å se både seg selv og andre i et nytt lys. Der hovedpersonen i Appelsiner først og fremst er uskyldig og naiv, er hun i selvbiografien et hardt, sint og vanskelig barn. Også til fru Winterson har hun en annen tilnærming – om ikke medfølelse, så i hvert fall en forståelse for at hun innerst inne, bak eggekremen og bibelsitatene, var en dypt ensom kvinne.

For meg ligger denne bokens styrke først og fremst i den essayistisk skrivestilen, som også flere ganger tematiseres. Winterson skriver lett, springende og assosiativt. Teksten vender stadig tilbake til motiver og temaer og fungerer slik som en pendel mellom erindring og glemsel. Det flyter stort sett godt, men står noen ganger i fare for å bli vel oppstykket. I tråd med den essayistiske tradisjonen, fletter hun inn en rekke sitater, både direkte og skjulte, av andres og egne verker. Også myter, fortellinger og bibelsitater er flettet inn og illustrerer på denne måten litteraturens betydning for Winterson gjennom hele hennes liv. Bøkene representerte nemlig en fluktmulighet fra den vanskelige hverdagen. Hun snek seg til biblioteket der hun leste seg gjennom engelsk skjønnlitteratur fra A-Z og kjøpte bøker i skjul, da fru Winterson selvfølgelig ikke tillot bøker (”Problemet med en bok er at man ikke vet hva som står i den før det er for sent”). Særlig fant hun støtte i Virgina Woolfs Orlando og Gertrude Steins Alice B. Toklars selvbiografi, to grensesprengende verker, både når det gjaldt skillet mellom fakta og fiksjon og spørsmålet om identitet og å identifisere seg selv. Skrivemåten er for Winterson ikke en metode, det er henne. Livet er lag på lag, flytende og fragmentarisk, derfor må fortellingen også være det.

Den eneste seksualundervisningen mor noen gang ga meg, var følgende formaning: ”Du må aldri la en gutt ta på det der nede”. Jeg ante ikke hva hun snakket om. Det virket som hun siktet til knærne mine.

At Jeanette som barn var svært kvikk og en over gjennomsnittet god betrakter, kommer frem av de festlige beskrivelsene og tørre kommentarene. Likevel balanseres humoren godt ut med det dypt tragiske. Arbeidernes situasjon i nord-England var uten tvil en tøff tilværelse uten kjøleskap, bil eller sentralvarme, med mørklagte torsdager og kjøtt kun to dager i uka. I tillegg ble hun ofte stengt ute på trammen, eller nede i kullkjelleren. Hennes barndoms lærdom om at kjærligheten er noe ustabilt og upålitelig har ikke overraskende ført til store problemer senere i livet. Jeg tror man aldri helt ville kunne sette seg inn i adoptivbarnets følelse av et grunnleggende tap, en manglende brikke. Men når hun snakker om problemene med å føle seg god nok, verdig nok til å bli elsket, treffer det i hvert fall meg hardt i magen. Når hun skriver om å snakke med vesenet nederst i hagen, finne veien hjem til den lille redde i en selv.

Noen måneder senere var vi ute og gikk ettermiddagsturen vår, da jeg sa noe om at ingen hadde kost med oss da vi var små. Jeg sa ”oss”, ikke ”deg”. Hun tok hånda mi. Det hadde hun aldri gjort før; for det meste gikk hun bak og avfyrte setningene sine. Vi satte oss ned og gråt. Jeg sa: ”Vi skal lære å elske”.

 

 

 

Latest posts by Gina Tandberg (see all)