Georg Brandes uttalte de famøse ordene «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat.» og gikk med dette i bresjen for realismen i litteraturen.

Grunnen til at jeg trekker frem dette nå, er at Barbie-Nils og pistolproblemet i høyeste grad må sies å være tendenslitteratur. Jeg gleder meg til kommentatorene på Dagbladet.no oppdager hva pistolproblemet er: Nemlig at Nils vil kjøpe seg Barbie, men pappa synes han skal kjøpe seg en pistol i butikken, slik gutter skal.

Pistolproblemet får en løsning, og Nils får kjøpe en Barbie, slik bestevenninnen allerede har. Høsten 2011, hvor vi diskuterer pappagrupper, cupcakes-mammaer og i det hele tatt – det er tendenslitteratur. Med illustratør Mari Kanstad Johnsen på laget har Kari Tinnen skrevet fortellingen om Barbie-Nils, som ble utgitt på Gyldendal denne høsten.

Jeg kan ikke for det, men grøsser umiddelbart av PK-heten i prosjektet, det nærmer seg det sosialrealistiske barnelitteraturen fra 70-tallet hvor foreldre skilte seg og alle var adoptert. Men bak PK-heten ligger det vonde og såre øyeblikk, som når tøffe Bo kommer etter Nils i køen, og erter ham for Barbien:

– Det er ikke lov å slå, hvisker Nils.
– Nei vel, sier Bo, og så MOSER han apen!
Hæ? Skal ikke pappaen hans SI noe?
– Halla, sier Tore,
han som er pappaen til Bo.
Han spytter noe
ned i en boks.
– Hei! sier Nils.
– Jeg er Nils!
Men Tore RØRER ikke hånda
som Nils rekker frem for å hilse.
Han bare står der og glor. På esken.
Åh, kan de ikke bare GÅ?
Kan ikke bare pappa si noe LURT?
– Nils skal ikke ha BARBIE,
Nils skal ha pistol!
sier pappa.

Og plutselig er Nils helt alene i verden. Helt alene.

Og uansett hva man mener om politisk korrekthet og feminisert virkelighet for gutter, er man enige om at barn ikke skal være alene. De skal ha pappaer som forsvarer Barbie-valget, eller pistol-valget, eller alle valg. Boken handler om å ha en pappa som ikke støtter deg, og å bli sviktet av dem som skal være på laget ditt.

Det er ikke egentlig Barbien som er poenget, slik det ikke er hva Tore Renberg, beklager Jarle Klepp, eller Karl Ove Knausgård eller sønnen i Sondre Midthuns Kom aldri nærmere gjør, det er pappa som er problemet.

Barnelitteratur kan sette problemer under debatt, og sammen med de andre utgivelsene de siste årene… Det ser ikke spesielt bra ut for pappaer? Jeg vet ikke om Barbier er løsningen. Barbie-Nils og pistolproblemet slutter heldigvis, i motsetning til voksenbøkene, med at det går mot en løsning i forholdet mellom Nils og pappa.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)