– Hvorfor reiser vi egentlig? I dag kan vi besøke hele verden på et øyeblikk uten å reise oss fra sofaen. Kanskje et merkelig spørsmål å stille på en bokblogg, men når forfatteren som møter globetråtteren i én og samme person stiller dette spørsmålet, er det en høyst interessant filosofisk og litterær problemstilling Andrés Neuman tar opp i How to Travel without Seeing: Dispatches from the New Latin America.

Virkelighet og fragmenter

Andrés Neuman er en argentinsk forfatter vokst opp i Buenos Aires, men flyttet med foreldrene til Spania da han var ungdom. I 2009 har han suksess med sin roman Traveller of the Century, noe som gjør at forleggeren hans legger opp til en promoteringsreise til 19 byer i det spansktalende Amerika. Forfatter som han er, ser dette som en ny mulighet til å skrive – og det å reise blir Neumans nye tema. I bokens innledningskapittel skriver han (min oversettelse):

Nå til dags beveger vi oss uten å flytte på oss. Stillesittende nomader; vi kan lære om et sted og dra dit på et øyeblikk. Likevel, eller kanskje som en følge av dette, blir vi hjemme, fastgrodde til skjermen. Reiser i vår globale tidsalder er like motsetningsfullt som globaliseringen selv. Mens den siste skaper spenning mellom en universell samstemthet lokale forskjeller, svinger moderne reiser mellom det åpenbart meningsløse ved geografiske forflytninger og forandringene på hvert enkelt sted. Vi bor alltid på flere steder samtidig. Uansett hvor vi befinner oss, kan vi sjekke e-posten og meldingene, lese aviser fra hele verden, følge internasjonale begivenheter. Det er derfor det virker fristende å skrive en journal som gjenspeiler disse to motsetningsfulle overbevisningene: Først, at vi ender opp med å erfare spesifikke verdener på hvert sted vi besøker. For det andre, at gjennom media bruker vi mer tid på andre steder (eller på flere steder samtidig, eller ingen steder i det hele tatt) enn det vi er fysisk sett. Men hvis dette er tilfelle, hvorfor fortsetter reiser å forandre oss og lære oss så mye? Det store Jeg vet ikke er emne for denne boken.

Kort oppsummert: Når vi reiser, hva ser vi egentlig? Eller ser vi i det hele tatt? How to travel er et eksperiment knyttet nettopp til dette. Gjennom å rable små, korte og fragmentariske notater skriver han fortløpende ned det han opplever, de tankene han tenker og de erfaringene han tar med seg – i øyeblikket, uredigert og uten – noen større grad av – etterbehandling. Poenget er at når vi reiser, skriver ned og redigerer det vi noterer, har vi allerede fjernet oss fra stedet, og beveger oss inn i en ønsket versjon av det man opplever. Når man gjør det, har man virkelig sett?

En litteraturens gatefoto?

Metoden Neuman velger å bruke, ligner svært mye på gatefotografenes metode. Kunsten for en gatefotograf er å være tilstede i miljøet, se hva som skjer og fange opp øyeblikkene der de finner sted, for så å ubehandlet bevare det. Forfatteren går alltid rundt med sin Moleskine notisbok, observerer han noe, tenker en tanke, ser noe, skriver han det ned i korte setninger, og noen ganger paragrafer. How to travel inneholder 21 korte kapitler. 19 av disse er hentet fra de 19 spansktalende byene (Miami er interessant nok én av disse). Noen emner går igjen gjennom hele boken: Beskrivelser av flyplasser, passkontroller og sikkhertssjekker; navn, karakter og de ansattes tilstand på de hotellene han bor på (alltid av typen internasjonale luksushoteller); henvisninger til filmer, forfattere og kulturinntrykk i alle byene; svineinfluensaen som på forskjellige måter preger Latin-Amerika høsten 2009, samt henvisninger til spenninger og tilstander i relasjonen mellom det gamle og det nye Latin-Amerika.

Ukjent verdensstjerne

Andrés Neuman er ikke en kjent forfatter i Norge. Han er ikke oversatt til norsk, og jeg hadde aldri hørt om ham før jeg søkte på «Latin America» + «Travelogue» på The Book Depository. Som latinamerikansk forfatter med røtter i Argentina og oppvekst i Spania, ble Neuman i 2007 valgt ut av Hay-festivalen og UNESCO til én av de 39 mest interessante latinamerikanske forfattere under 40, den såkalte Bogota 39-listen. Han har vunnet en rekke forskjellige priser, blitt omtalt i de store avisene – men altså aldri i norsk sammenheng.

Hvis du vil ha en rask oversikt over den mest interessante litteraturen fra Latin-Amerika de siste årene, er det vel verd å ta en tur innom Bogota 39 sin hjemmeside. Det kom ut en liste i 2017, ti år tidligere ble den første oversikten publisert. På den sto både Alejandro Zambra, forfatteren bak Ways og Going Home, og Neuman.

En fornyelse av reiseskildringene

Jeg har etterlyst nye typer reiseskildringer som kan friskmeldte sjangeren. (Se mitt innlegg fra mars, 2017) Etter å ha lest How to travel er svaret at det er mulig – og Andrés Neumann har vist én av mange mulige veier å gå. Hvis du vil lese en helt annen type tekst, og kjenne litt på smaken av en annen litterær kultur, er Neumans reise et godt valg. Stilmessig og kulturmessig er det ikke så langt fra en annen forfatter jeg nettopp har skrevet om her på Bokmerker: Ajelandro Zambra. Nært, direkte, ærlig, kortfattet, personlig – en litteratur sterkt forankret i en urban, globalalisert og latinamerikansk versjon av virkeligheten, som samtidig er lett å kjenne seg igjen i fordi den tilhører det universelle mellom oss, og fordi den forankringen i et sted og i en historie som er langt unna vår egen.

Tittelen kan gi assosiasjoner til en annen reiseforfatter, Paul Theroux som har skrevet: Tourists don’t know where they’ve been, travelers don’t know where they’re going.»

Hvem er så denne boken for? Den er rask å lese, sidene inneholder like mange hvite flater som flater med tekst. Men samtidig har den så mange henvisninger til nyere forfattere, filmskapere og kunstnere at den som virkelig ønsker å dykke inn i denne verden trenger langt flere timer enn det de 247 sidene skulle tilsi.

Boken er for de som liker den behagelige kløen som det å reise gir, for de som liker det smått fragmentariske og episodiske, og kanskje for de som liker å tenke på seg selv som en reisende skribent – eller skrivende globetråtter? Men kanskje aller mest er den altså spennende for de som vil du vite mer om Latin-Amerika, og som vil ha en døråpner inn i en ny latinamerikansk verden av kunst, film og litteratur.

Jeg har ikke svart på spørsmålet jeg begynte med, men jeg vil avrunde med et sitat fra boken som kan forklare hva den reisende tar med seg og som gjør den til en god reise.

The ideal for all music lovers, writes Henriquez Ureña, would be to maintain at the same time «an always-virginal perception» and a «memory rich in wisdom». The same ting could be said of the traveller.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg