halva solenHalva solen
Aris Fioretos
Nordstedts (2012)

Halva solen er et forsøk på å skrive ned minnene om en far mens sporene ennå er varme.

«Sonen kan inte glömma det der med vatten. Han förstår att minnen flyter in i varandra. Han innser att de tar färg av omgivningen, och att de även om upplevelserna ursprungligen vore svarta en dag kan framstå som roströda eller ärggröna. Han begriper till och med att det händer att man måste dika ut visse hågkomster, etfersom lyckan kan vara bitter eller sorgen alltför frän.»

Ved første blikk trigget bokomslaget på forunderlig vis oppmerksomheten min. Et autentisk fotografi av forfatterens far nyankommet til Sverige i 1954 «allvarsamt på väg inn i framtiden», stilt sammen med en abstrakt figur, som kan tolkes som en sol. Jeg tenkte at 1954 var før de store bølgene av innvandring til de skandinaviske landene begynte.

Tilfeldige oppslag i boken åpenbarte høyst ulike typer tekst, og forsterket nysgjerrigheten.  En fraseologi, «essän om händer», små faktaartikler og en femakter er eksempler på ulike korttekster som kommuniserer noe vesentlig om «pappaen». Rene lister, flora og fauna likeså.  Et poetisk språk, filosofiske betraktninger og en humanistisk innstilling gløder i teksten side ved side med en underfundig og varm humor. Jeg legger merke til sidenes estetiske utforming; overskrifter som gir tekstene et perspektiv er  høyrestilte på høyre boksider, venstrestilt på venstre boksider, som for å opprettholde en balanse. Livet fortelles omvendt kronologisk som en reise bakover i tid. Enkelte tilbakevendende element dukker opp med nedadgående nummerering. En fyrstikkeske med 40 fyrstikker i, Solstickan, som befant seg i kapellet der den døde faren lå, ga Fioretos en impuls til å fortelle sin fars liv. «Teser till utländska fäder» XL – I er betraktninger med en humorisktisk brodd, som belyser tekstene der de står lik fyrstikker som rives av og flammer opp for en stund, for så å slukne igjen. Politik VI – I gjør rede for politiske begivenheter som har hatt stor betydning for faren og familien under ulike faser av livet.

Tese XIX:

 «En utländsk fars händer. Det låter märkvärdigt, men: de händer.»

Fra Sista essän om händer, en annen tone:

Många år senare säger pappan «Så här» när han skall visa hur en mors handflata känns då hon tar farväl. Han trycker handen mot den frågandes kind. «Vidare än himlen.»

Under lesning av boken måtte jeg stadig konsultere omslaget. Både omslaget og teksten satte i gang tanker rundt forholdet mellom fiksjon og fakta. Et foto kan avsløre både noe om om hvordan en person er og hvordan denne personen ønsker å framstå, mens et abstrakt bilde (solen) er åpent for mange tokninger. Teksten har mange referanser til faktiske hendelser, offisielle som private. Der hvor fortelleren gjengir andres tanker, forestillinger og samtaler, glir berettelsen over i fiksjon – som på slutten, der vi møter «pappaen» i øyeblikket før han blir en pappa og hans tanker i minuttene før.

Boken tar opp det å skulle fortelle sin forelders eller et annet menneskes liv. I alle menneskers liv vil det finnes myter og lukkede dører, rom du ikke slipper inn i. Kunnskap kan være taus, men allikevel merkes. Det man unnviker å snakke om skaper tomrom som må fylles med gjetninger. Sønnen prøver, med varsomhet og respekt, å nærme seg hendelser gjennom biter av informasjon han fanger opp fra ulike kanter. Fioretos er ikke overtydelig, men balanserer i spenningsfeltet mellom det å tillate og det å utelate.

I dialoger mellom «den dödde» og «en son» – og i de tekstene jeg oppfatter som skilt nærmest, kommer den portretterte til orde med sin tvil om sønnens prosjekt. Han kjenner seg ikke igjen i framstillingen. Jeg tenker at dette er «pappaen» slik sønnen tegner ham. Et annet menneske ville ha tegnet et annet bilde. Boken gir slik sett også et bilde av sønnen, forfatteren Ari Fioretos, og om å være del av en større sammenheng.  Det virker naturlig at hans sorgprosess skjer gjennom å skape litteratur.

Sist, men ikke minst er boken en refleksjon over litteraturen, hva den er i stand til og hvordan. En litterær tekst kan med letthet bevege seg i tid og rom. Migrantens erfaringer av tap (språk, steder, personer) bæres av enkeltmennesker og familier over flere generasjoner og er knyttet til ulike geografiske steder, uten nødvendigvis å bli formidlet direkte. Bevisstheten om slike erfaringer kan bli borte.  De delene av historien som ikke er mulig å vite noe sikkert om, kan man nærme seg ved å gå så nært innpå  som det lar seg gjøre gjennom fakta, det man vet. Intuitivt oppstår forstillinger og mulige forklaringer rundt det man ikke kan vite sikkert, fiksjon hvor bevisstheten om disse erfaringene bevares.

Teksten inviterer til å ta seg tid og være oppmerksom på detaljer. Ingenting blir sagt rett ut i klartekst. Meddelelsene balanserer mellom åpenhet og det usagte. Jeg ble opptatt av  hva som egentlig blir kommunisert gjennom så varierte tekster og uvanlig struktur.

Det er en av de sjeldne bøkene hvor jeg straks vil begynne forfra igjen. Jeg likte å være i boken, lese den fra begynnelse til slutt, slå opp tilfeldige steder, lese fremover og bakover, på kryss og tvers. Hvert nytt dykk ned i teksten åpner nye perspektiver.

Aris Fioretos berører noe hos leseren som gjenkaller hukommelse om hvordan noe er eller kan være. Som å oppdage verden på ny gjennom hans undring og våkne blikk. Forfatteren flytter blikket høyt og lavt, og fanger inn viktige detaljer man lett overser. Vi møter både barnets umiddelbare opplevelser av sin far, og den voksne sønnens refleksoner. Hvordan faren famsto i møter med mange ulike mennesker utvider og endrer bildet av ham. Fioretos far trer levende fram fra mellom skjøtene til de ulike bitene disse tekstene utgjør. Boka setter i gang en bevegelse i meg; tanker om egne foreldre og hvem de var, og hvordan minner påvirkes av avstand og omgivelser.

En  lukt, en lyd, en gjenstand, ord og begreper – eller noe konkret, som et glass aprikosmarmelade, kan bære med seg minner om personer og hendelser.  Solens inkråm er en liten tekst i boken som følger meg ennå (en av mange!), og får avslutte denne anbefalingen:

Samma vinter vrider sonen på den sista burken Marillenmarmelade. Det österrikiska ordet inkarnerar innanmätet bättre än varje svensk vokabel. När han håller glaset mot ljuset skimrar det som om det satts i brand. Det finns något både strålande och förödande däri som han förbinder med mormoderen och berättelserna om krigsåren – om grannfamiljen som en dag bara var borta, som upplöst i luft, om kläddockan som stod i fönstret och blev beskjuten under ett sovjetiskt flyganfall, om pressarfoten som plöjde genom tygerna som matades fram mellan mormoderns händer. Nu när hon är död och bara en burk återstår breder sonen den glänsande massan i så tunna skikt att den halkar av smøret och gula platåer bildas i den glittrande ytan. Han vet hur solens inkråm smakar. Det isar som minnen. Det svider som sår. Det är en hinna av ljuvaste eld. I öronen ekar den fjärran symaskinen: Ma-rille, Ma-rille, Ma-rille…

Latest posts by Bibliotekarstudenter HiOA (see all)