Jeg husker ansikter der,
og ansiktene ga meg vann

I Rio Blanca-dalen
der Aconagua blir født
kom jeg for å drikke, bøyde meg
over det piskende vannfallet
som falt i fyldig overflod
og knustes, hardt og blankt.
Jeg bøyde meg over kilden
og hellig vann brant i meg,
og tre dager rødmet munnen
av slurken med Aconaguas vann.

I Mitla-markene, en dag
med sirisser, sol og utmarsj
sto jeg ved en kilde, og en innfødt
bøyde seg med meg over vannet
og holdt hodet mitt som en frukt
mellom hendene sine.
Jeg drakk det han drakk,
og ansiktene smeltet sammen,
og som i et glimt tenkte jeg
at Mitlas folk var mitt folk.

På Puerto Rica-øya
i den blånende middagstimen;
min rolige kropp, de viltre bølgene
og hendene til hundre mødre;
åpnet en jente, full av sødme,
en kokosnøtt med melk ved munnen min,
og jeg drakk, som en datter,
av mødrenes vann, vannet fra hånden.
Og noe friskere har jeg aldri drukket,
hverken med kropp eller sjel.

Til mine barndommers hjem
bar min mor vann til meg.
Mellom en munnfull, og én til,
gløtte hun opp over krukken.
Hodet hevet seg opp,
og krukken ble senket ned.
Ennå husker jeg dalen,
tørsten min og hennes blikk.
Det er det evige,
at vi ennå er som vi var.

Jeg husker ansikter der,
og ansiktene ga meg vann

-Gabriela Mistral

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)