Jeg er kanskje bokmerke by night, men om dagen underviser jeg førskolelærerstudenter i barnelitteratur. Det er supermorsomt. Barnehageansatte har et voldsomt ansvar for å sørge for at norske barn skal få sin daglige dose litteratur (hilsen Rammeplanen), og jeg er da forvaltet litt av ansvaret for at en ny generasjon førskolelærere skal brenne for bøker og dikt.

Men førskolelærerstudenter er jo som oss alle – når det gjelder faget, er det stort sett eksamen som skremmer. Hvordan kan man best forberede seg på eksamen, akkurat hvilke tekster bør vi lese, hva bør vi tenke? «Åh,» tenker en stakkars fersk lektor, «det er jo for LIVET jeg skal forberede dere!»

Og to bøker som jeg har brukt for å forberede dem på LIVET (straks jeg når holden alder, blir jeg kulturtante i UNO-klær), er Eg er ein frosk og Glassklokken. Begge ble utgitt i 2010, hhv på Omnipax og Cappelen Damm.

Glassklokken, skrevet av Bjørn Arild Ersland og illustrert av Lilian Brøgger, handler om en gammel dame som samler døde dyr langs veien, for å stille dem ut i «sitt paradis», en glassklokke. Illustrasjonene viser blod på asfalt og flate dyr, og en mystisk svartkledd mann som følger etter den gamle damen. Og en dag finner hun en død jente…

Eg er ein frosk, skrevet av Kurt Johannesen og illustrert av Øyvind Torseter, består av en rekke setninger som ikke har noen tydelig innholdssammenheng.

Eg er ein frosk
som akkurat skal til å ete ei fluge
og ein elefant som kan danse og drøyme
om rare hattar som svever over eit tårn

Før jeg leste bøkene for studentene hentet jeg frem Inge Håvard Aarskogs uttalelser:
Kva er poenget med [Glassklokken]? Kvifor gjera det så makabert? Eg skjønar det ikkje. Dette er ei meiningslaus bok. (…) [Eg er ein frosk] er eit døme på at barnelitteraturen rører seg bort frå ungane. Det handlar bare om ein frosk som går rundt og et. Det er heilt meiningslaust.
Det er lett å riste på hodet av kulturuttalelser fra en Frp-politiker, men når man leser bøkene er det ikke så lett å avfeie ham. Dette er ikke Mormor og de åtte ungene, bare for å ha sagt det.

Noen reagerte med total avvisning, og nektet for å lese bøkene for barn noensinne. Andre rett og slett forelsket seg i dem. Og noen stod litt på midten: Og det ble en sabla interessant diskusjon. Er den gamle damen som samler døde dyr makaber, eller skal hun leses som en Jesus-skikkelse? Er den gutten en frosk, eller var det to frosker, og hva hadde grisen med det hele å gjøre? Spørsmålene gjorde også at studentene måtte reflektere mye over «Hva skal vi vise til barn?»

I møte med barnelitterær kanon trenger ikke hver enkelt student å tenke så mye over hvilke kulturelle verdier vi skal gi til barn. Ja, Ruffen viser jo vennskap og fantasi, Pippi Langstrømpe er tøff og et godt forbilde, og barn kjenner seg igjen i Ole Aleksander Fili-bom-bom-bom. Men det er når bøker er nye og utfordrende at vi får en mulighet til å diskutere barnelitteratur uten nostalgi, innarbeidede tolkninger og klassikerstatus. Vi må selv lage nye kriterier ut fra det viktige spørsmålet «Hva forstår barn?» Førskolelærerstudenter blir stadig innprentet at de skal være åpne for barnebøker, men det viste seg å være vanskeligere i praksis.

Men bøkene og diskusjonen gjorde inntrykk. På slutten av timen tok jeg en håndsopprekning som viste at mange av studentene som mente Glassklokken var uegnet for barn under 10 år, selv likte boken. Kanskje leser de ikke disse bøkene høyt når de får toåringene på fanget, kanskje tar de heller frem en trygg bok fra bondegården. Men uansett kommer alle til å huske denne diskusjonen. Og lektor Storrusten nikker fornøyd på hodet og tenker at kanskje får de ikke bruk for dette på eksamen, men nå har en bok om en frosk og om døden forberedt dem på LIVET.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)