Selvfølgelig hadde hun ikke syntes det var dumt.” sier Tove Nilsen, hun snakker om da hun rev i stykker et brev hun skulle sendt til Cora Sandel om hvor godt hun likte henne. “Det er jo ingen av oss som synes det er dumt å få ros. Likevel så holder vi tilbake. For ikke lenge siden så jeg Odd Nordstoga på et handlesenter, og da fikk jeg lyst til å gå bort og si at musikken hans ofte hadde gjort meg så glad. Men som den norske, innadvendte og tause figuren jeg går rundt som, så ble ordene inni meg.

Jeg blir litt paff når jeg hører Sommer i P2 med Tove Nilsen.

For noen uker siden var jeg på Litteraturfestivalen på Lillehammer, og jeg så så mange kjendiser at jeg nesten imploderte.Fotnote 1 Torsdag kveld var det fest på Nansenskolen der jeg bodde, og Tove Nilsen holdt en liten tale, og jeg satt på første rad med notatblokk og noterte stikkord fra det hun sa, tegnet henne og tok bilder og oppførte meg som en førsteklasses fan, og ble bare superinspirert av å være tre meter unna henne.

Så hentet jeg grillmat, og så endte jeg opp på samme bord som Tove Nilsen. Jeg døde litt inni meg. Jeg ble helt dust, og jeg klarte å holde en slags samtale, og hele tiden satt jeg og tenkte

SKAL JEG SI TIL HENNE AT JEG HAR LEST SKYSKRAPERTRILOGIEN HENNES OG ELSKER DEN, OG AT MAN IKKE TRENGER Å KOMME FRA ØSTKANTEN FOR Å LESE DEN SOM JEG ALLTID HAR TRODD, JEG VOKSTE OPP TREDVE ÅR SENERE I BÆRUM, OG LIKEVEL! LIKEVEL!

(jeg tenkte i store bokstaver).

Jeg sa ingenting. Til slutt gikk jeg. Jeg gikk rett på rommet mitt, droppet resten av festen, smalt opp et word-dokument og skrev begynnelsen på et eller annet skjønnlitterært, jeg ble så umiddelbart inspirert bare av å være i nærheten av Tove Nilsen.

Og så to uker senere hører jeg henne snakke på radio, og plutselig sier hun “Hvis du skal si noe til noen, si det før det er for seint.”

Det er for sent å si det. Men nå har jeg hvertfall skrevet det.

1. Døde inni meg av to andre tilfeller den litteraturfestivalen: A) Da Selma Lønning Aarø sto foran meg og jeg ble flau og stum som en østers. B) Da jeg skålte med Agnes Ravatn, ble forvandlet til silent stalker og fulgte etter henne resten av kvelden.

2. Fotnote: Jeg kan ikke fordra Cora Sandel. Jeg skrev mitt ungdoms forfatterfanbrev til Gerd Brantenberg.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)