Stranger in a strange land
Robert A.Heinlein, 528 sider
1961, Putnam PG.
Etter min mening er noe av det viktigste god science fiction kan gjøre, å fortelle noe om oss selv fra en ny vinkel, fordi sjangeren gir frihet fra samfunnskonvensjoner og teknologi. Robert Heinleins berømte bok fra 1961 prøver å gjøre nettopp dette på den minst subtile måten man kan tenke seg, og greier likevel å tulle det til.
”Front!”
Stranger in a strange land handler om Valentine Michael Smith, et menneske som er oppdratt på Mars av urgamle, umenneskelige og uforståelige innbyggere, tusenvis av ganger mer avanserte enn jordens befolkning. Michael er dermed et romvesen i tankesett, men ikke i form. Dermed slipper han unna kritikken andre kjedelige forfattere får fra dem som ikke har forstått prinsippene til konvergent evolusjon.
Problemet er at Valentine på ingen måte fremstår som en fremmed i vår verden. Han er kraftig farget av forfatterens uvilje til å distansere seg fra sin tids holdninger, og sine klare libertanske verdier. Det er det for så vidt ikke noe galt i, men anakronismen i tankesett og holdninger svekker bokens budskap. ”Fremtiden” Heinlein har laget er i praksis 1950-taller med romskip og andre teknologiske nyvinninger. Teknologiens påvirkning på samfunnet er fullstendig ubeskrevet, og Heinlein har rett og slett transportert verdier og holdninger fra sin egen tid inn i fremtiden.
Forfatteren kan så kritisere sin samtid gjennom Valentines naive spørsmål og overjordiske filosofi. Valentine begynner en sosial revolusjon, hvor han angriper statsmakt, organisert religion og monogami. Det han ikke kritiserer, er det absurde økonomiske systemet og den seksuelle friheten som er forbeholdt menn med flest mulig unge kvinner. Midten av boka kan leses som et Playboy-utdrag, komplett med Hefners harem-etos. Karakteren Jubal er fullstendig forkastelig, og behandler sine medmennesker som eiendeler mens han får seg til å snakke om frihet. Når jeg så sier at han er ment å være en av bokas helter, sier vel det sitt. Med litt god gammeldags rasisme får vi en god blanding som uten tvil er skrevet av mannen bak Starship Troopers.
For de av oss som ser på Mad Men, en flott TV-serie, er dette ikke overraskende at 1960-tallet virker som en annen planet. Det gjør derimot ikke 1960-tallet til en troverdig fremtid, og dette problemet drar Heinlein med seg i mange av sine bøker. Han er heller ikke alene, mange av datidens sci-fi forfattere var sterkt forankret i 50-tallets normer og mengder. Mange av dem er likevel mer unnskyldt fordi de faktisk skrev mer om vitenskapelig utvikling enn samfunnet. Heinlein prøver å gjøre det motsatte, men makter ikke å løfte blikket fra seg selv og sine omgivelser.
Boken feiler fordi Heinlein ønsker å vise oss samfunnet utenfra, ved hjelp av «den fremmede». Alt hviler altså på denne karakteren, og han er ikke fremmed nok. Det er Strangers store svakhet og gjør boken nærmest parodisk istedet for innsiktsfull. Valentine blir bare en litt rar mann fra 60-tallets Mars.
På tross av alle dens svakheter er Stranger in a strange land likevel en viktig del av science fiction-sjangeren. Heinlein har sine blodfans, og boken fikk Hugo-prisen in 1962. Den inspirerte en rekke motkulturelle grupperinger på 60- og 70-tallet. Det morsomste man kan gjøre med boken er å sammenlikne Valentine og Jubals ideer om frihet med for eksempel de som uttrykkes i Ursula LeGuins emminente The Dispossed eller sette Valentine idealer opp mot Iain Banks Culture. Det er en fin måte å få innsikt i hvilke to motpoler ordet frihet kan inspirere.
”Grok”
Hadde resten av Heinleins bøker holdt mål, hadde jeg kunnet tilgi at han nevnes blant de tre store (Asimov, Clarke og Heinlein). Men jeg tåler virkelig ikke noen av dem, med mulig unntak av The Cat Who Walks Through Walls, om enn bare på grunn av den psykedeliske slutten. Og han skrev som sagt Starship Troopers. For meg virker de alle som Playboy-litteratur, i ordets rette forstand, og de er ikke engang intrikat skrevet. Jeg håper og tror at vi snart kan henvise dem til 60-tallet, der de uten tvil hører hjemme.
Fint beskrevet. Jeg orka rett og slett ikke å fullføre denne.
Det var da voldsomt. Det er tydelig at artikkelforfatterens manglende ideologiske forståelse av og direkte motvilje mot enkelte synspunkter får fritt spillerom her. Problemet er at det fører til både en dårlig politisk analyse av boken og en tilhørende dårlig litterær analyse. Møter man en bok med sterke fordommer, blir resultatet sjelden særlig nyansert og reflektert.
http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_A._Heinlein
http://en.wikipedia.org/wiki/Stranger_in_a_Strange_Land
@ Bent Johan Mosfjell: Jeg forstår ideologien bak boken, jeg har bare lite sympati for den. Litt som da jeg leste Kildens Utspring…
Dette vil selvsagt påvirke lesningen av boka, men jeg vil påpeke at jeg ikke viste noe om forfatterens politiske ståsted eller ideen bak boka da jeg leste den første gang, og jeg hadde mye samme reaksjonen.
Når en bok i store trekk er et politisk argument i langform (slik en god del av Heinleins bøker er), vil følgelig leseopplevelsen være avhenigig av hvor godt dette det er argumentert og hvor mye sympati leseren har for standpuntet. Dette er en svakhet med denne typen bøker, og jeg har liten tro på at det er mulig å skrive en kritikk av boka som ikke i stor grad er farget av hva man mener om budskapet.
Wikipedia-artiklene har jeg selvsagt lest, jeg er bare ikke alltid enig i alt som står der.
Nettet flommer heldigvis over av positive anmeldelser av Stranger, og jeg anbefaler de som er interessert i å lete opp et par.
De fleste av dem er godt skrevet, men de har ofte vel så sterke «fordommer» som meg. De bare heller den andre veien.
Det er herlig å lese en skikkelig slakt av og til :D
Jeg har stor sympati for din generelle kritikk av romaner med et politisk budskap. Budskapet går ofte på bekostning av de litterære kvaliteter.
Etter mitt syn er imidlertid Heinlein ett unntak i så måte, noe jeg tror skyldes at han som sf-forfatter er vant til å konstruere alternative virkeligheter pluss hans generelle kvaliteter som forfatter. Det er en forskjell på en stor/god forfatter – og tenker da generelt og ikke spesifikt om Heinlein – som til tider legger inn synspunkter i bøkene, kontra de med budskap som velger å skrive bøker for å få det frem.
Det siste kan forresten være svært effektivt, jamfør nevnte Ayn Rand. Jeg synes forresten personlig at Kildens Utspring er en god roman, i motsetning til hovedverket Atlas Shrugged.
Jeg er også helt enig med deg i at det er vanskelig å lese slike bøker uten at ens eget syn preger lesingen. Jeg ville nok likt Heinlein uansett, men det at (deler av) hans synspunkter appellerer til meg, gjør han i hvert fall ikke mindre interessant. Sikkert derfor The Moon is a Harsh Mistress er min Heinlein-favoritt også.
Min kommentar var forresten også preget av at mitt hovedfag var innen politisk teori – med tilhørende sans for presisjon, nyanser og kritisk godvilje når man leser politiske bøker.
Og slutter meg helhjertet til enhver oppfordring om å lese anmeldelser fra ulike sider, det er få ting som er så farlig å få noe belyst fra kun en side.
Det er forresten en fornøyelse å følge med på bokmerker.org, fortsett med å glede og irritere meg!
Heinleins politiske tendenser er igrunnen ikke årsaken til at jeg også har en viss allergi for forfatterskapet hans – det er heller manglende dybde i karakterer og historie generelt som plager meg. Såvidt jeg husker var det mest gledelige ved hele «Stranger in a strange land» et stakkars avsnitt som beskrev kommunikasjon mellom Valentine og… en katt.
Ooh, det er en fin scene. Valentine kunne vært en kul karakter, i en annen bok. Og katter er jo alltid kule.