Ulovlig norsk
Maria Amelie
Pax forlag 2010
217 s

Ulovlig norsk er en fortelling om livet til en familie som flykter til Norge, finner seg til rette, får avslag på søknad om asyl, men som likevel velger å bli i Norge ulovlig. De er en familie på tre, mor, far og datteren, som i Norge får navnet Maria. Boka er skrevet i jeg-form, der første del er basert på Marias dagboknotater fra perioden hun kommer til Norge som sekstenåring og fram til hun begynner å studere på NTNU i Trondheim. Den andre delen er om livet i Trondheim, og den tredje om de refleksjonene hun gjør seg om situasjonen som ulovlig innvandrer.

Vi blir tatt med inn i en virkelighet der et strengt lovverk bestemmer over livet ditt, der du lurer på om det er vits å lære et språk og få venner dersom du uansett ikke er velkommen. Historien om Maria og familien er fylt med håpløshet, men samtidig en sterk vilje om å leve. Å skaffe seg venner og et liv selv om tilværelsen har en utløpsdato, og å leve med konsekvensene av den enorme mangelen på trygghet som preger en hver situasjon de er.

Boka er selvbiografisk, og forfatteren ble i forlagets katalog først omtalt som anonym. I forbindelse med lanseringen står hun fram med navn i de store mediene.  På sin egen blogg beskriver hun følelsen av å vente på utgivelsen, og hva som skjer når alle skal vite om situasjonen hennes.

men nå er den her. min bok, min aller første bok. også min aller første tvopptreden på direkte tv, mine første intervjuer, mine første forsiktige steg ut av det illegale skapet.

Men, vær forsiktig dersom du googler Maria Amelie og Ulovlig norsk. Det første treffet er ganske ubehagelig, og det gir meg lyst til å lage en regel om å aldri lese nettdebatter.

Det er veldig mye å ta tak i med denne boka. På den ene siden er det en unik fortelling, og et nesten dumdristig prosjekt. Gitt UDIs og Norges politikk mot asylsøkere er nok mange forbløffet over at hun står fram. Det er lite som tilsier at norske myndigheter kommer til å gjøre dette til en gladsak. Samtidig, hvor heldig er vi ikke når noen risikerer sin egen tilværelse for at vi skal få kunne bli opplyst om sider av samfunnet vårt som vi ellers behagelig velger å glemme. Når jeg leser boka ønsker jeg at hun skulle fortsatt å leve i skjul, for jeg er ikke optimistisk for det som venter henne. Boka er politisk, selv om den fokuserer på hennes fortelling, fordi den tvinger deg til å ta stilling til om du syns det er rett eller galt at de blir ulovlig i Norge. Mitt håp er at folk ikke leser den som et unntak, som i at akkurat hun burde få bli, uten å tenke på prinsippet i det hele, og vurderer om ikke hele vår politikk i forhold til folk som ønsker å bo her er feilslått og inhuman.

Historien fortalt i bokformat, og når man anmelder en bok bør man ikke overse dens kvaliteter som nettopp en bok. Her føler jeg dessverre at Ulovlig norsk kommer til kort. I begynnelsen følte jeg sterkt at man kanskje burde hatt en ghost writer med på laget, noen som kunne gi Maria Amelies historie litterære kvaliteter og godt språk, fordi den fortjener å bli fortalt på en ordentlig måte. Språket er ensformig, og ofte litt platt. Første del er basert på dagboknotater, men er i et riktig norsk språk, så jeg får meg ikke til å tro at det dårlige språket er et virkemiddel heller. Kanskje hadde det faktisk vært bedre om det ble gjengitt mer likt det språket Maria Amelie må ha hatt de første årene i Norge, noe lignende som måten Precious er skrevet på.

Det er kanskje urettferdig at noen forfattere kan skrive allment og engasjerende om sitt eget tørre og kjedelige liv, mens folk som faktisk har en historie å fortelle, ikke klarer å formidle den i et språk som engasjerer, men som noen ganger glir ut i banaliteter og gjentakelser. Mitt inntrykk er at dersom forfatteren hadde fått en skribent til å hjelpe seg å formidle historien skriftlig, kunne det blitt en mye sterkere leseropplevelse.

Ulovlig norsk er unektelig en viktig bok som alle burde lese. Jeg håper for Maria Amelie, og for alle de andre som lever vanskelige liv ulovlig i Norge.