Brás dag

Daytripper
Gabirel Bá og Fábio Moon
DC Comics Vertigo 2010
2 nummer (av 10)

“All I write about is death”

I dag bringer jeg virkelig en rykende fersk serie fra Brasil, blekket har nærmest ikke tørket på de første utgavene av Daytripper. God gammel magisk realisme fra Sør-Amerikas fra verdens kanskje beste tegneserieforfattere? Jeg er helt klart med.

Brás de Olivia Domingos skriver dødsannonser på dagtid. På kvelden skriver han på boka si, uten stor fremgang. Han har en pen kjæreste og et ikke helt problemfritt forhold til sine foreldre. Ikke et dårlig liv, men Brás er ikke videre glad med tingenes tilstand, og han lurer på hvordan livet ville vært om han hadde gjort noe annerledes. Dette er konseptet for noe av det mest spennende som kommer ut av tegneserier dette året. Jeg har vært heldig nok til å få tak i nummer 1 og 2 av serien, og jeg er allerede frelst.

Tegneserier som medium har både fordeler og ulemper. En av fordelene er hvor lett det er å fortelle korte historier på få sider, men likevel gi en god opplevelse. En enkelt serieutgivelse kan være en helhet på en helt annen måte enn en novelle, som ofte må publiseres i en samling eller et litteraturmagasin. Det er selvsagt den visuelle siden av tegneserier som gir denne muligheten, og Daytripper har en stil som egner seg godt til den typen melankolsk fortelling hvert nummer tilbyr.

For Brás er nemlig livet som seriefigur svært kort. Hvert nummer avsluttes med hans død og dødsannonse. Første nummer når han er 32, andre nummer når han er 21. Like før han dør som 32-åring tenker han på hvor annerledes ting ville vært om han gjorde andre valg som 21-åring, og neste nummer viser at hans andre valg ville ledet han rett i døden. Det legges opp til ”en magisk reise” gjennom Sør-Amerika, med liv og død i hvert nummer. Hva det egentlig vil si er litt vanskelig å være sikker på, men det høres jo bra ut.

Et slikt konsept kan virke morbid, men sannheten er at serien handler mer om liv enn død. Handlingen i hvert nummer kretser om hva Brás gjør av valg i sin siste levedag, og hvordan livet hans er den samme dagen. Døden kommer bare i siste rute, og det dveles ikke ved den. Dermed blir hver dag som presentert litt som et liv i miniatyr, og avsluttes på samme måten. Jeg anbefaler å gi det en sjanse.

Konseptet for serien er massivt, men det kan fort bli litt kjedelig og pretensiøst om formatet ikke mikses litt rundt i seinere nummer. Heldigvis virker det som om forfatterne har godt grep om det de gjør, så jeg er ikke særlig bekymret. De har tross alt vunnet flere Eisnerpriser tidligere. Merker at jeg gleder meg til neste nummer allerede.