Bok-om-FacebookGenerasjon Facebook
eller: Da alle skulle bli noe med media
Jon Niklas Rønning (med illustrasjoner av P.san)
Aschehoug 2009
236 sider

Da jeg så denne boka på forlagets liste, ble jeg veldig interessert. Som en tidlig bruker, for ikke å snakke om overforbruker, av sosiale medier, samt med et elsk-hat forhold til kultur- og mediebransjen, gledet jeg meg til å få mitt pass påskrevet på en vittig måte av komiker Jon Niklas Rønningen. I og med at forfatteren var en TV-komiker som nå hadde gitt ut en bok, antok jeg at boka kom til å ha en overflod av selvironiske betraktninger, komme med nye paradokser og forhåpentligvis få meg til å le høyt.

Ingen av disse forhåpningene ble innfridd. Rønningen har skrevet en bok med en haug korte kapittel som tar opp forskjellige temaer, bygd på egne opplevelser og refleksjoner. I tillegg er boka krydret med noen illustrasjoner og ting som:

Du er en del av Generasjon Facebook når:

Du diskuterer hvor store idioter menneskene i Paradise Hotel er, uten å innse hvor idiotisk det er i det hele tatt å bruke tid på å se på serien.

Mitt største problem med boka er at den ikke, fra mitt perspektiv, sier en eneste original ting. Faktisk vil jeg påstå at det ikke er et eneste av temaene i boka jeg ikke allerede har diskutert med noen. Mange ganger i mitt liv har jeg snakket om at Kaospiloter ikke faktisk blir noe og jeg har diskutert folks utbretting av sitt eget liv på facebook. At alt i dag selges i go-large porsjoner er gammelt nytt, og vi har ledd av at alle skal jobbe med noe innenfor kultur og media. Mine venner og jeg har vurdert om utbrenthet er en trend heller enn en diagnose, og vi har kritisert reality-TV opp og ned og i mente. Jeg kunne fortsatt til jeg hadde gjennomgått alle temaene i boka. Kanskje er problemet at jeg er 25 år gammel, litt yngre enn Rønning, men akkurat gammel nok til å kjenne meg igjen i beskrivelsen av generasjonene, og kanskje er temaene så velkjent for meg fordi jeg ikke er målgruppen. Samtidig vil jeg påstå at boka til tider er en slags mimrebok om 90- og 2000-tallet, noe som burde gjøre meg til det typiske publikum.

Folk har generelt veldig ulikt syn på hva som er gøyalt, men denne boka er ikke morsom etter mitt syn. Hvis du vil lese vittige bøker, les Anne Kat Hærland, Are Kalvø eller Knut Nærum; Rønningen er ikke underholdene. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ikke syns han er vittig, og det er kanskje knyttet til tonen i boka. Selv om han snakker om Generasjon Facebook i vi-form, er det tydelig at han ikke kjenner seg igjen som en del av den, han hever seg over det. Det er noe paradoksalt over at noen kan skrive en slik bok uten å en gang være medlem  i Facebook:

Så har du sånne som meg, som foreløpig ikke er medlem av nettsamfunnet, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje passer komiker Groucho Marx’ utsagn best – det om at jeg nekter å være med i en klubb som vil ha en sånn fyr som meg som medlem. *lol* :)

Det er gjennomgående for boka at han stiller seg utenfor den gruppen som egentlig er Generasjon Facebook, de som vil være kjendiser og blogge. Selv om han prøver å legge skjul på det, pynter seg med tilsynelatende selvironi, gjennomsyres boka av en fordømming av de andre, av oss. Jeg er på ingen måter hårsår, jeg unnskylder meg stadig vekk for at jeg blogger og ler av mitt eget behov for å oppdatere facebookprofilen min annenhver time. Kanskje hadde boka vært morsommere om den hadde mer av det perspektivet, hvor utmattende det faktisk er å være Generasjon Facebook. I stedet for å spørre ut i lufta hva folk egentlig tenker med når de for eksempel presenterer seg som kommunikatører når de egentlig er telefonselgere, burde man kanskje gå inn i hodene å få svar. Generasjon Facebook er en gruppe det er lett å latterliggjøre og kritisere, men kanskje desto vanskeligere å forstå.

Dersom jeg må trekke fram en innsikt fra Rønningen som jeg satte pris på, var det beskrivelsen hans av vår generasjon som bevisst på vår egen fjollethet, vi gjennomskuer oss selv:

Det er lett å føle at man er i sentrum av alt når man er 15 år og ikke vet bedre. Lett å tro at det bare er ens egen tid som gjelder, og at alt før er avleggs. Lett å innbille seg at fremtiden er uhåndgripelig, at man alltid vil eie sin egen samtid. Men jeg tror at vi 90-tallsungdommen var unntaket. Jeg tror de fleste av oss fornemmet at vi egentlig ikke var like hippe som generasjonen før oss, og at barna våre ville se resultatet av vår generasjons kommersielle feiltrinn.

Dersom du vil lære om vår generasjon, er det bedre å høre på en av Rønningens egne favorittplater, Rusningstrafik av Lars Winnerbäck, som sier mye av det samme, bare på en mer intelligent måte, pent tonesatt. Noe som overgår denne boka, som i realiteten er en slags gjenfortelling av de fleste samtalene du allerede har hatt om 90-2000-tallsgenerasjonen.

Forresten, dersom det er slik at alle vil jobbe med kultur, media eller kunst, hvorfor er det ikke mulig å finne en bedre illustratør enn dette? Syns alle tegningene minner meg om gamle Pytonblader.