Hvis jeg hadde drevet bokhandel sånn Rob fra High Fidelity driver platesjappe, så hadde jeg aldri solgt en eneste Paulo Coelho-bok. Ikke The Secret heller, forsåvidt, men det får bli en annen torsdagsspalte.
Paulo Coelho er en av verdens mestselgende forfattere. 14-åringer landet rundt får Alkymisten i konfirmasjonsgave. Hurra for dem, en pocketbok med «livsvisdom». Jeg stemmer for å gi 14-åringer Dan Turéll, eller hei, kjør på med Ragnar Hovland, Pedro Carmona-Alvarez, Ruth Lillegraven eller what the heck, neste høst kan dere gi dem Min kamp, alle seks bind, av Karl Ove Knausgård, det blir en fancy gave. Bare slutt å kjøpe Alkymisten. Coelho er ikke den eneste forfatteren som har skrevet om livet.
Jeg er ikke så fan. Eller, jeg er fan av at Paulo Coelho, som Stephenie Meyer, får unge mennesker til å lese. Men man må tørre å ta steget videre ut i litteraturens verden etterpå. Man må komme seg fremover, videre, lengre inn i alfabetet og bokhyllene.
En sen kveld i den gamle bokhandelen jeg jobba i, kom det inn et par på date. Jenta hvinte da hun så Brida. Åh, jeg elsker Paulo Coelho, sa hun. Hm, sa gutten. Han tok i boka og bladde litt i den. Hun sto og fortalte om alle bøkene hun hadde lest av ham, alle de vakre historiene han fortalte, at de handla om så mye, om livet, liksom. Han slang fra seg boka og lo. Så sa han: Du må ikke tro at Paulo Coelho er smartere enn deg.
Kanskje en litt krass melding å få på første date, men jeg fikk lyst til å gi fyren en klem. For han fortalte meg det jeg har mistenkt hele tida. At Coelho egentlig bare sier selvsagte ting på en veldig «vakker» måte. Du er unik, du er nydelig, du kan klare det, du fortjener å bli elsket, du er noe. Takk skal du ha, det skal jeg huske på. Det er jo fint at noen sier det, men trenger vi å si det med en utgivelse i året?
En kollega av meg hadde en kunde som også var veldig fan av Coelho. Hun trakk frem bok etter bok og spurte om min kollega hadde lest dem. Jeg har bare lest en bok av ham, svarte hun, og den likte jeg ikke så godt. Men hver sin lyst og alt det der.
Hva med denne, da, har du lest den? fortsatte kunden, og trakk frem enda en Coelho-bok.
Nei, nok en gang, jeg har nok bare lest en.
Etter kanskje tre slike svar til, etter ytterligere tre Coelho-bøker, så ble min kollega kanskje litt utålmodig og sa tilslutt at hun rett og slett ikke likte Coelho så godt.
Nei, han er vel mer for de som tenker, han, sa kunden og forsvant innover i butikken.
Da sier vi takk til deg, og sender en slitt Coelho-kalender fra 2008 i posten, det er nok de samma sitatene som årets utgave har uansett. Kos deg med den!
Bra, Linn! Jeg er helt enig med deg! Det er befriende med dissing av «hyllest til livet»-bøker. Takk!
Er så glad for å lese at andre heller ikkje er glad i Coelho. Har gjort fleire forsøk på Alkymisten og gitt opp, det er som ei sjølvhjelpsbok som gjer seg ut for å vere ei roman.
Misliker du Paulo Coelho fordi det er mange som anser han som best? Gud te håpløst.
Coelho er som spansk vin. Populær og dårleg.
Godt innlegg! Jeg har lest mange av bøkene og likte dem godt. Men jeg er enig i at de har fått bedre rykte enn de fortjener, og at det finnes langt større «skatter» der ute..
Glimrende! Gi oss MER!!!
Det finnast ikkje noko meir slitsamt enn ein som skal prøve å skrive so over seg vakkert at han blir nøydd å la kvar einaste setning vere eit ordtøke eller eit visdomsord frå Salomos høysong.
Eg er ikkje fan av verken å kaste bøker eller lage bokbål, men i Coelho-samanheng er eg villig til å lage eit unntak.
La for all del Coelho vere ei krykkje til å få ungdomsskuleelevane til å lese, men gjer dei ikkje bjørnetenesta ved å la dei få behalde krykkja til evig tid. Då lærer dei aldri å gå utan å halte.
Fikk Alkymisten i julegave da jeg var midt i 20 årene. Skulle være «den beste boken noensinne». Pfusj. Sprøyt sier jeg. Sprøyt. Synes den var både overvurdert, litt kjedelig og tildels for svulmende for min smak.
Åh, vi misliker akkurat det samme. Paulo Choelo er en svadamaskin. Jeg liker faktisk Twilight bedre, og jeg liker ikke Twilight. Men det er ingen jeg vet om som tror at Meyer skriver noe sant og ekte om det å være menneske.
Haha, eg har berre lese «Veronica vil dø» av han, og eg blei så innforjævleg irritert av måten han doserte enkle ting til meg som lesar, som om eg var stokk dum og han kunne komme unna med å sjå nedetter nasen sin på meg og snakke med betrevitarstemme om at alle skal døy og det hadde eg SIKKERT IKKJE fått med meg.
Fytti. Makan til arrogant og middelmådig forfattar.
Er en god stund siden dette innlegget ble publisert, men jeg må bare få si at jeg er til dels helt enig med deg. Husker jeg hadde store forventinger til Alkymisten da jeg leste den som 14åring, skuffelsen ble stor da jeg oppdaga at hele boka var en kopi av en fabel vi leste på barneskolen, bare lengre og mer svulstig skrevet.
Men jeg må derimot si at Veronika vil dø og Elleve minutter rørte meg veldig da jeg leste de, og Veronika vil dø står fortsatt som en av mine yndlingsbøker. Når det er sagt er det en god del år siden jeg leste de, og faren for at de appelerte veldig til mitt depressive og furtne tenårings-jeg er farlig stor. Det er litt sånn at jeg er redd for å lese de igjen, i frykt for å oppdage at bøkene rett og slett er så middelmådige som jeg tror de egentlig er.