Voksne mennesker

Voksne mennesker

Marie Aubert

Forlaget Oktober, 2019

Leseeksemplar etter forespørsel til forlaget

Jeg jublet da jeg i sommer fikk vite at Marie Aubert hadde kommet med en ny bok. Jeg likte så godt debutboka hennes, novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem, og var øyeblikkelig nysgjerrig på denne nye romanen med den fine, seriøse tittelen Voksne mennesker. Innen jeg rakk å få boka og lese den hadde instagrammen min allerede lenge vært hyppig besøkt av turkise bøker med flytende stupedamer (omslaget er jo veldig flott!). Anmeldelsene har vært strålende, og jammen var ikke boka det også. Jeg synes det er vanskelig å forklare hvorfor. Sånn er det noen ganger med bra bøker. Men jeg gjør et forsøk.

Det er sommer, og Ida drar for å være på hytta sammen med lillesøsteren og svogeren, svogerens datter samt etter hvert foreldrene sine. Før hun dro, har hun vært til undersøkelse fordi hun vil fryse ned eggene sine. Søsteren Marthe har lenge slitt med å bli gravid, så Ida som er singel er vel begynt å bli redd for å havne i samme situasjon. Hun gleder seg til å fortelle søsteren hva hun har bestemt seg for. Det viser seg imidlertid fort at Marthe har gode nyheter. Og de treffer Ida hardt.

Familiehytta i Voksne mennesker er et sterkt symbol. Hytta er barndommen Ida har forlatt, og aldri vil kunne vende tilbake til. Den er stien til badeplassen, de gamle Donald-bladene og lekene som går i oppløsning. Samtidig er hytta den voksentilværelsen Ida skjønner at hun kanskje aldri skal få være med inn i. Den er voksentoget som holder på å gå. Eller har det toget allerede lukket dørene og begynt å forlate stasjonen? Er det søsteren som skal få bli med og ikke hun?

Jeg er egentlig ganske usikker på hva Ida vil for noe. Vil hun være kjernefamilie med hytte og barn og alt det der, eller vil hun bare være en flink voksen? Eller vil hun kanskje egentlig ingen av delene? Er det for å slippe å være en flink voksen hun knytter seg til gifte menn? Det virker ikke akkurat som hun leter etter noen å dele livet sitt med, selv om hun drømmer både om det og om barn, mest det siste. Men flink for moren sin vil hun være, eller i alle fall er flinkheten den strategien hun hele livet har valgt seg for å vinne hennes gunst.

«Jeg er den flinke jenta hennes, flink mens jeg koster matrestene ned i søpla, flink mens jeg skyller av koppene under springen og brenner meg på vannstrålen. Jeg kom hjem viftende med karakterene mine, mamma, mamma, se her, og der, jeg blir svett av å tenke på det, jeg fyller kummen og vasker opp, jeg spilte håndball og danset ballett, jogget de dagene det ikke var trening, og i timene snakket jeg høyt om politikk og EU og urettferdighet mot kvinner …»

Det er så mye tematikk å ta tak i i Voksne mennesker. Søsterskapet, for eksempel, hvordan Ida snakker stygt om Marthe til hennes stedatter Olea, nesten som hun prøver å vinne barnet fra søsteren. Lengselen etter å få barn og kanskje aldri få det oppfylt. Eller den ensomheten som man noen ganger føler når man er sammen med andre. Skammen og selvforakten over å føle seg ensom, over ikke å ha noen, forsøkene på å fri seg fra de ubehagelige følelsene. Se bare på hvordan Ida utsetter seg for avvisning ved å tekste en eks fra flere år tilbake at hun tenker på ham:

«Jeg får ikke svar. Jeg gjør alltid sånt, jeg vet ikke hvorfor, jeg tenker jo ikke på noen av dem, men jeg gjør sånne ting likevel, skraper og krafser i folk bare for at noen skal vite om meg, svare meg»

For meg blir det åpenbart at Ida søker kontakt et annet sted fordi samværet med familien får henne til å føle seg ensom. Noe er feil, noe virker ikke, og Ida velger stadig flere dårlige metoder for å fikse det. Det er så vondt å være med på.

Voksne mennesker er en roman ikke om å bli voksen, men om å være voksen. Det var en roman som det faktisk plaget meg å lese. Dels fordi jeg led meg gjennom de ubehagelige situasjonene, dels fordi deler av romanen utfordret meg personlig – traff en nerve. Og det er jo definitivt et stort kompliment til Marie Aubert.