Bokmerkers Booker-serie
Det er Booker-tid. 16. oktober avsløres vinneren av årets Booker, og amerikaneren Richard Powers er en av seks forfattere som har klart å karre seg inn på kortlista. I år er det ekstra stort, siden dette er den eneste større globale kåringen av godt forfatterskap som verden virkelig ser ut til å bry seg om nå når Svenska Akademin har blanda sammen #MeToo og litteratur i en salig røre. Spørsmålet er om nominasjonen er fortjent, og om boken har det som skal til for å nå helt opp i konkurransen, som vil medføre skyhøye salgstall og generell global anerkjennelse i hvertfall et år fram i tid.
Fremmed i Norge, genierklært i USA
Richard Powers er ikke et kjent navn i den norske skogen av boklesere. Bare to av hans bøker Generosity: An Enhancement fra 2009, Over alle grenser (2012), og The Time of our Singing fra 2003 på norsk Sang i tid og rom (2004). Men i USA har han et navn. Han vant National Book Awards for The Echomaker i 2005, og har vært nominert både for NBA og Pulitzerprisen flere ganger. Forfattere som Margaret Atwood skryter hemningsløst av ham – hvis man skal stole på omslaget på boken jeg har liggende, og på Goodreads hagler 4-erne og 5-erne over det meste av det han har skrevet. Tilsammen har han gitt ut 11 bøker, så det er nok å ta av for den interesserte leser.
The Overstory
Men nå altså Bookerprisen, og den helt usannsynlig merkelige og spesielle The Overstory.
Den består av fire deler; den første heter «Roots», og er ni korte fortellinger om ni personer eller handlinger som har har det til felles at de berøres av den amerikanske skogen. Nært eller fjernt, oppslukt av den, ignorante eller totalt fraværende. Vi møter disse menneskene i bokens første del, som til forveksling kan ligne på og som kunne vært en samling noveller rundt temaet «Mennesker og skogen». De befinner seg over hele USA, fra India, Kina, og til og med fra Norge. Hver fortelling er store sveip i tid, sted og mennesker. Men i alle spiller de Evergreens, furu, kastanjetrær og mere til en viktig rolle. Det er spennende, og oppslukende. Jeg leser gladelig videre.
I den lange og lettest gripbare del to, «Trunk» (Stamme), trekkes trådene og de ni linjene om ikke møtes så dras de mot hverandre,. De to nøkkelpersonene, Olivia Vandergfrift og Patricia Westerford er spesielt viktige. Den ene er er økoterrorist, og får med seg fire av de andre personene fra del 1 med seg på på forskjellige aksjoner for å bevare de store skogene mot uhemmet utnytting og nedhogging. Det er flere personer som kan trekkes fram her, men for min del er det disse to som er navet som hjulet dreier om. Det er som en slags innsirkling fra de store sveipene til tett på kampen for trærne. Alt sammen er inspirert av funnene til biologen Patricia, som har oppdaget at trær kommuniserer, har et sosialt liv, og er like følsomme og intelligente som menneskene – bare at alt sammen foregår så mye saktere enn det gjør for menneskene. Et Evergreen har 2000 år på seg til å leve ut sin hensikt der menneskene har 60 eller 70. Dette skriver hun om og oppnår en slags økologisk kjendisstatus.
Men så blir det vanskelig. I del tre beveger vi oss opp i trekronene («Crown») og alt blir mer svevende. Det som har vært svære historiske sveip og nære beskrivelser av enkeltmennesker, blir med ett uforståelig, mytisk, abstrakt, nærmest magisk, og jeg klarer ikke helt henge med. Olivia hører stemmer. Stemmene tar over og styrer historien, og jeg skjønner ikke helt hva som skjer. Før jeg aksepterer at trærne plutselig har fått én, felles stemme. Trær er nemlig intelligente, de kommuniserer, men det gjør det på en annen måte enn det vi mennesker gjør. Men for meg som leser er det vanskelig å ta tak i dette, og jeg mister litt grepet. Det samme gjør historien, og i den korte del 4, «Seeds» kulminerer historien, enkeltpersonenes skjebner, og jeg vet ikke helt hva som har skjedd.
Richard Powers (lånt av The Big Issue)
En magisk, ugripelig hyldest til trærne
Det blir mye skog her, men det er også poenget. The Overstory er en bok som handler om, hyller og eulogiserer trærne. Stilen er sveipende, ikke tunglest, men svevende, og det er i perioder som om det er tekster som kunne vært skrevet av … trær. The Overstory handler om skogen og oss, om at det som har tatt millioner av år å bygge opp, tar et decennium å rive ned i jakten på profitt og vekst, og fører til innsikter som tanken på at de fleste Evergreenene sto der da Jesus levde, eller at Gaia ikke er menneskenes men trærnes planet. Eller at det fins flere individuelle trær på kloden enn det fins mennesker. Mens vi tar oss til rette, destruerer og river ned.
Jeg har forsøkt, men det er nesten umulig å beskrive denne merkelige teksten. Jeg har aldri lest noe lignende tidligere. Den nærmeste emosjonelle opplevelsen var å lese Kim Stanley Robinsons magisk fantastiske Aurora. Fortjener den nominasjonen? Definitivt? Å bli shortlista? Ja, det tror jeg uten å ha lest de andre. Men å vinne havne på samme lista som Michael Ondatjees The English Patient , eller V. S. Naipauls In a Free State?. Nei det tror jeg ikke. Til det blir det for spesielt, for svevende og flytende, for …. esoterisk … eller som noen skrev på Goodreads: Pretensiøst. Men den passer i samme båt som Yann Martels Life of Pi.. Det samme uforståelige kvasirealistiske eposet.
Du må ha god tid, være frisk i hodet og tåle å lese tekster som ikke følger linearitet for å ha utbytte av den. Hvis ikke bør du la den ligge, fordi fjorten dager med en tekst som dette skrur hodet ditt. Men jeg får lyst til å finne ei gammal eik, holde om den og si: Jeg er glad i deg. Takk for at du passet på Gaia før jeg ble født, og takk for at du skal ta vare på den i århundrene etter at jeg forsvinner.
Det er perspektivet.
Visste du forresten at jeg og eika har 25% av genmaterialet felles?
Folk kommenterer