Harry Potter bøkene er magiske for meg. Jeg leste den første da jeg var 13 år gammel, og har siden alltid følt på litt sorg over at jeg ikke lever i Harry Potters verden og går på Hogwarts. Mange antar her ofte, og feilaktig, at det er muligheten til å drive med magi som er bakgrunnen for dette ønsket. Sannheten er at jeg trenger ikke magien, jeg vil bare gå på internatskole.

Helt siden jeg var liten har jeg hatt et sterkt ønske om å gå på internatskole. Dette behovet oppsto ikke akkurat i et vakuum, men kan som så mye annet i livet mitt spores tilbake til bøker. Fra min tante arvet jeg en liten pocketbok med den herlige tittelen Spilloppmakere på pensjonatskole som handlet om Darell som begynte på pikeinternatskolen Malory Towers. Det var min yndlingsbok, og jeg leste den i filler. Samtidig var jeg alltid var på jakt etter oppfølgerne som det stod om på baksiden. Jeg fant dem aldri, men i voksen alder har jeg oppdaget at det var en norsk oversettelse av Enid Blytons serie på seks bøker om pikene som gikk på Malory Towers. Sporenstreks ble de bestilt på Amazon og jeg kunne i en alder av 22 glede meg storlig over å være tilbake i barndommens univers.

Hogwarts, slik den blir framstilt i filmene.

I tillegg til de heldige som går på Malory Towers og Hogwarts, har andre som Jane Eyre gått på internat-skole og Roald Dahl selv, slik han beskriver det i Boy. Wikipedia nevner nesten 40 forskjellige bøker bare innen britisk litteratur. Hva har det å si for det litterære universet at det foregår på internaskole?

I britisk litteratur er internatskolebøker nesten blitt en egen sjanger som wikipedia beskriver: ”Typically, protagonists find themselves occasionally having to break school rules for honourable reasons which the reader can identify with, and might get severely punished when caught – but usually they do not embark on a total rebellion against the school as a system.”

Det er vanskelig å se for seg hvordan Harry Potter kunne holdt på sånn som han gjør dersom han bodde hjemme hos tanten og onkelen sin. Det er helt essensielt for handlingen at den er lagt til en internatskole. Elementer som knivingen mellom husene, og det å snike seg rundt på skolen om natta er på ingen måter noe som vi kun finner i Rowlings univers, det går igjen i masse av internatskolelitteraturen. Nettopp det å bryte skolens regler for en god grunn, men likevel respektere fundamentet i reglene som er satt opp på Hogwarts, er noe Harry, Hermione og Ron gjør hele tiden. Det å gå på internatskole gir deg også en helt annen form for frihet og gjør at man utvikler en sterkere form for vennskap. Elevene er innenfor et system som ser etter dem, men ingen nær voksen ser etter at de spiser nok, eller gjør leksene sine. Hermiones formaninger om at Ron og Harry må passe på skolearbeidet sitt er en naturlig del av det å passe på hverandre i fravær av den nære omsorgspersonen.

Jeg fikk tilslutt gå på internatskole på videregående. Det var like fantastisk som jeg hadde trodd, selv uten magi.