-Hvorfor skal man eie bøker når man kan låne dem på biblioteket, spør fredagens bokelsker, som leser alt fra Harry Potter til Sagaen om Isfolket, ispedd en god dose Jens Bjørneboe.
Monica Hansen(44) er barne- og ungdomsbibliotekar på Longyearbyen folkebibliotek. Tilfeldigheter brakte henne til Svalbard etter at hun utdannet seg på nytt, og nå gir hun tips og anbefalinger til leseglade i arktiske strøk.
Monica trives på barneavdelinga.
– Den siste boka jeg anbefalte var Q & A: Gutten som hadde svar på alt av Vikas Swarup. Den er en perle av en bok. Jeg syns det er ekstra morsomt å først låne ut boka, for så å gi dem filmen neste gang de er innom.
Hun liker å anbefale bøker til de som ikke helt vet hva de vil ha, som til bibliotekarkollegaen som stadig tropper opp og ber om enn oppmuntrende bok, eller damene som skal ut på et lengre båttokt og trenger lesestoff. Da blir gjerne Anne B. Ragdes bok Zona Frigida anbefalt. Den er en thriller der mye av handlinga finner sted på nettopp en båttur rundt Svalbard, den har masse kjærlighet og dramatikk. Damene ser alltid fornøyd ut når de kommer tilbake fra tokt for å levere den inn.
Ingen boksnobb
Hun foretrekker skjønnlitteratur, og det er den gode historien som engasjerer Monica.
– Det jeg ser etter er en god fortelling, noe som får deg til å dikte videre, og ønske at boka ikke skal ta slutt. Språket og oversettelseskvaliteten henger jeg meg ikke så mye opp i. Jeg er absolutt ikke den som klager på oversettelsen eller insisterer på å lese en bok på originalspråket. Det syns jeg er boksnobberi.
– Hvilken bok skulle du ønske du selv hadde skrevet?
– Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, fordi den er fylt av så mye undring, og den verden han beskriver er så fin. I tillegg er den så kort, du vil den bare skal vare og vare.
Formidlerglede
Fascinasjonen for den gode historien førte til at hun hadde et prosjekt med høytlesning for eldre.
– Den opprinnelige inspirasjonen til prosjektet var Cora Sandels historie Lort-Katrine. Jeg leste den og følte den egnet seg så godt til formidling for eldre fordi den er tidløs, og preget av Cora Sandels fortreffelige beskrivelser som virkelig får deg til å føle at du er tilstede i historien. Samtidig er den en historie som får fram både latter og tårer.
Monica skulle gjerne hatt muligheten til å utvikle fortellerevnene sine videre, og mener høytlesning for eldre er spesielt viktig fordi de ofte ikke har øyne til å lese selv, og med lydbøker er det teknologiske et hinder.
Guffent!
Mange vil kanskje mene at krimsjangeren egner seg godt for dem som elsker spennende og gode historier, men Monica er ingen tilhenger av krim.
– Krimsjangeren appellerer ikke til meg. Du leser på baksida av boka og det er et univers bestående av mannen, fylla og flaska, hele den film noir stemninga. Generelt er jeg ubegeistret for dystopiske ting, og krim har lite feelgood over seg. Det er så mye informasjon vi kan ta inn over oss i verden, hvorfor skal jeg bruke tid på noe så guffent?
Bokelsker uten bokhylle
Til tross for sin kjærlighet for bøker eier hun ingen bøker selv. En venn som gikk bort etterlot henne med 8000 bøker, der hun ga 5000 til et antikvariat og 3000 måtte kastes fordi de var bøker kjøpt på biblioteksalg som ikke antikvariatet kunne ta. Det var en skjellsettende opplevelse.
– Etter det har jeg valgt å ikke eie bøker, har fulgt filosofien at jeg ikke skal ha så mye mer enn det jeg klarer å bære med meg. Dessuten trenger man jo ikke eie bøker når man kan få tak i alt på biblioteket!
Jeg kjenner at jeg er rystet over at et menneske som leser så mye bøker ikke eier en eneste bok selv. Samtidig må det være litt befriende, særlig siden hele biblioteket på en måte blir tomleplassen hvor man henter inspirasjon. Forfriskende tanke!
Skal ærlig si at jeg synes det er provoserende og arrogant å kalle folk «boksnobber» for det de velger å fokusere på når de leser bøker. Jeg er hva Hansen vil stemple som en slik boksnobb, og jeg syns det er unødvendig, når det er så mange innfallsvinkler til bøker, og ingen av dem gjør de andre noe dårligere. Har ingen problemer med at andre syns historien er viktigere enn språket, hvorfor skulle det være problematisk den andre veien?
Konseptet med oversettinger er ofte avansert. Personlig mener jeg man overvurderer sin egen kjennskap til et fremmedspråk. Vi har en tendens til å tro at vi mestrer engelsk særs godt, men realiteten i det er at vi ofte ikke får med oss de kulturelle konnotasjonene. Det er nesten arrogant å tenke at man har mer forståelse for språket enn en profesjonell oversetter. Monica Hansen ga bare uttrykk for et følelse av snobberi som jeg tror andre deler, blant annet meg selv.
Selv føler jeg at «leser på originalspråket» er de som pleier å plage oss som liker en god oversettelse, men skjønner jo at eekageek kan føle seg støtt hvis hun er et koseligere eksemplar av arten.
Ellers enig med Julie. Synes det er viktigere at man har en god leseropplevelse og forstår det man leser enn på død og liv lese originalen.
Jeg vet ikke helt jeg.
Profesjonelle oversetter kan være flinke de, men har en følelse av at de ofte forenkler eller endrer for mye av originalteksten. Oversettelsen destilerer leseropplevelsen en ekstra gang, og som med destilert vann føles ofte resultatet tamt.
Jeg ser ikke filmer med dubbing så lenge jeg forstår originalspråket, og jeg leser ikke oversatte bøker så lenge jeg kan lese boka direkte fra forfatterens hånd.
Jeg mener Harry Potter f.eks er et godt eksempel på at oversettelsen svekker boka. Mange av navnene endrer helt karakter på norsk, og mengder av ordspill går tapt. Jeg leste de første bøkene på norsk og var egentlig klar for å ta dem alle på norsk, men da jeg leste første boka på engelsk forsto jeg at her hadde jeg gått glipp av mye….
Jeg holdt på å gå glipp av Jordsjø-kvartetten til Ursula le Guin fordi Jon Bing i starten av boka utstyrte en øy som besto av ett eneste fjell med ‘dype daler’ og ‘trange fjorder’. Jeg sjekket den engelske utgaven, og der heter det ‘high valleys’ og ‘narrow bays’ (fritt etter hukommelsen) – og det blir jo noe helt annet!
Hadde min engelsk (og fransk, og tysk) vært mer på høyden, ville jeg ikke ha nølt med å lese bøker på originalspråket dersom de var tilgjengelige. Snobberi? Nei. Men å vise forakt for oss som ikke har kapasitet til å lese på originalspråket – det ville ha vært snobbete, det!
(Jordsjø-kvartetten syns jeg forresten er mye mer spennende trollmannslitteratur enn Harry Potter, selv om enkelte passasjer kanskje blir vel preget av patosfylt moralfilosofi).