I november i år er det hundre år siden Roland Barthes (utt. Bart) ble født, og jeg vil benytte denne ypperlige anledningen til framsnakke denne franske filosofen, linguisten, litteraturteoretikeren og forfatteren som jeg mener ikke kan framsnakkes nok. Selv om Barthes har fulgt meg gjennom hele bachelorløpet, er det først i løpet av det siste at jeg virkelig har fått øynene opp for alt det kule og inspirerende denne mannen drev med i sin levetid. Så i den tro at flere vil kunne la seg begeistre, vil jeg her forsøke å presentere (en liten del av) Barthes spennvidde på en interessant og lettfattelig måte.

Jeg kunne ha trukket frem både det ene og det andre av Barthes geniale verker, men i anledning hundreårsjubileet vil jeg her fokusere på det senere selvbiografiske (autofiksjonale) verket. Roland Barthes av Roland Barthes er ikke bare et forsøk på å skrive seg selv i tredjeperson, men like mye en illustrasjon av hans teoretiske synspunkter, og ikke minst en lek med språket. Slik minner R.B. lite om det jeg vil tro mange i dag forbinder med selvbiografi (en politikernes og kjendisenes utlegning av eget liv). Teksten består av fragmenter, små tekststykker (Barthes skrev utelukkende på kartotekkort). Under overskrifter som aktiv/passiv, skrivefeil, snakke/kysse og migrene finnes barndomsminner, personlige refleksjoner, henvisninger til og utfyllinger av tidligere verker og analyser av både det aller næreste og det fjerne og diffuse. I tillegg til skriften inneholder boken dessuten illustrasjoner, håndskriftlige notater og personlige fotografier, som alle er med på å danne et bilde av personen bak mytene. For de ytre aspektene, det at han var tuberkuløs og sykelig hele livet, at han bodde sammen med moren helt frem til hennes død, alltid i skrekk for at hun skulle få rede på hans homoseksualitet, spiller kun en sekundær rolle i boken. Heller får man et inntrykk av de små unnselige tingene, fornemmelsene og bevisstheten bak (i) skriften.

Jeg elsker: salat, kanel, ost, krydder, marsipan, duften av nyslått høy (jeg kunne ønske at en ”fin nese” kunne fremstille en slik parfyme), roser, peoner, lavendel, Champagne, bevegelige politiske holdninger, Glenn Gould, ekstremt kaldt øl, flate hodeputer, ristet brød, Havannasigarer, Händel, begrensede spaserturer, pærer, hvite ferskener, kirsebær, farger, klokker, fjærholdere, fjærpenner, mellommåltid, grovt salt, realistiske romaner, piano […]. Jeg elsker ikke: hvite skjødehunder, kvinner i lange bukser, geranier, jordbær, cembalo, Miró, tautologi, tegnefilm, Arthur Rubinstein, villaer, ettermiddager, Satie, Bartok, Vivaldi, å ringe i telefonen, barnekor, Chopins konserter

For hva er et jeg, om ikke nettopp et resultat av de små tingene som forbinder oss med og skiller oss fra andre, mange små puslespillbrikker. Samtidig finnes det ikke, etter den poststrukturalistiske forståelsen, noe slikt som et bakenforliggende og enhetlig jeg, kun et jeg som oppstår gjennom skriften. Å skrive seg selv er å oppfinne seg selv. Dette er en evig og ikke avsluttbar prosess: ”Denne boken er ikke en av ”Bekjennelsene”; det er ikke det at den er uoppriktig, men fordi vår viten er annerledes i dag enn i går. Denne vitenen kan oppsummeres slik: det jeg skriver om meg selv er aldri det siste ordet jeg skriver”. Samtidig betyr å skrive seg selv ikke bare å skrive seg inn i seg selv, men også å skrive seg ut i skriften. Barthes jeg løser seg opp, desentrerer seg og spres gjennom skriften. Når han, etter å ha ramset opp hva han liker og ikke, hevder at dette ikke spiller noen som helst rolle, når han til portrettene av seg selv skriver ”men slik har jeg da aldri sett ut!” undergraver han samtidig sin egen selvbiografi og lesningen som en søken etter spor av et reelt jeg.

Jeg har lagt meg til den vane å si migrene for vondt i hodet (kanskje fordi dette ordet er så vakkert). Dette upassende ordet (for ikke en gang halve hodet mitt lider under smertene) er et sosialt riktig ord: som mytologisk attributt til den borgerlige kvinnen og litteraten er migrenen et klassefenomen: treffer man noen gang en proletar eller lokal kjøpmann med migrene?

Som i flere andre verk, tar forfatteren også i R.B. for seg hverdagens myter – ting omkring oss som vi har en nesten religiøst ærefrykt for. Strip tease, filmstjernenes ansikter, biff med pommes frites. Denne mannen kunne ta for seg et hvert fenomen, plukke det fra hverandre og sette det sammen etter egen fantasi, gjerne med en god dose humor. Slik er det snakk om en slags psykoanalyse av samfunnet, en undersøkelse av hva de tegnene et samfunn benytter seg av sier om det vedrørende samfunnet. Det handler ikke om å finne frem til noen sannhet, men å avlære seg det automatiserte forholdet vi har til verden og lære å se med egne øyne. Barthes virksomhet er i følge ham selv en klassifisering av det som omgir oss, et kritisk blikk, men først og fremst er det en fornøyelig aktivitet. Og det mest imponerende ved Barthes er ikke hans intellektualitet, men den lettheten og lekenheten han setter de helt utrolige ting opp mot hverandre med. Som for eksempel når han sammenligner Citroen D.S. med de gotiske katedralene – en stor skapelse i sin samtid, frambrakt med lidenskap av ukjente kunstnere og anvendt daglig med ærefrykt av et helt folk. Genialt spør du meg.

Ettersom det [mennesket] begynte å gå oppreist, fikk det også friheten til å oppfinne språket og kjærligheten: det er kanskje den antropologiske framveksten av en dobbelt sammenvirkende perversjon: Snakkingen og kyssingen. Slik sett har mennesket, jo friere det ble (med munnen), snakket og kysset mer og mer; og logisk sett vil mennesket, når det gjennom framskritt har befridd seg fra alt kroppsarbeid, til slutt bare snakke og kysse

Det som driver Barthes er først og fremst hans kjærlighet til språket. Det å skrive og lese er sanselige aktiviteter, aktiviteter som frembringer lystfølelse. Barthes kaster om seg med språket som en ekspresjonistisk kunstner kaster om seg med malingen. Men bildet han maler ligner verken van Goghs solsikker eller Monets vannliljer. Det har seg nemlig sånn at Barthes har en tendens til å skrive ganske innviklet og abstrakt, som gjør at tekstene hans kan virke både utilgjengelig og avskrekkende i begynnelsen. Samtidig ligger det noe der som du må ha tak på, som gir mening på en eller annen måte, selv om du ikke helt klarer å gjøre rede for det. Og etter hvert som du leser mer både av og om Barthes, er det som om puslespillbrikkene litt etter litt faller på plass. Samtidig kan man aldri få helt grep om alle hans noen ganger svært labyrintiske analyser. Men er ikke det fint å tenke på? At det alltid er noe nytt å oppdage.

Jeg skal feire hundreårsjubileet med å lese Roland Barthes i hele år, om jeg helt forstår det jeg leser eller ikke. Fritt fram til å være med på moroa!