Finn fisken!

Silverfish
David Lapham
DC Comics Vertigo 2007

Dem fish is swimmin’, swimmin’, swimmin’ towards the brain

Jeg plukket opp Silverfish på impuls, mest på grunn av den lave prisen, vage erindringer om noen anbefalinger og ordet «Eisnerpris» som reklame. Men Eisnerprisen var tildelt forfatteren for en helt annen tegneserie, og det var også den serien jeg hadde hørt gode ting om. Da jeg skjønte det, gjenvant jeg min respekt både for forfatteren og Eisnerprisen.

Silverfish handler om en 16 årig jente, hennes nye stemor og en mann som tror han har fisk i hodet. Fiskene, en blanding mellom dypvannsulker og sølvkre (Lepisma saccharina) (som på engelsk kalles silverfish), er den beste delen av serien. Ideen om onde, slimete fisk som kryper inn i ørene på folk og gjør dem til mordere er ekkel og besnærende, selv bare som en merkelig vrangforestilling hos hovedpersonene. Det er derfor ganske uforståelig at ideen raskt blir satt fullstendig til siden og er helt ubetydelige for handlingen.

Den omtalte handlingen, med unntak av den overnevnte fisken, er som tatt rett ut av en tidlig 90-talls skrekkfilm. Uforsvarlige ungdommer er hjemme alene, og bestemmer seg for å grave frem litt dritt fra stemorens fortid. Dette går raskt galt da de tulleringer hennes gamle kjæreste, som er splitter pine gal. Dermed er et tamt helvete løs, egentlig mer en litt flau skjærsild.
Daniel, den litt ekle ekskjæresten med fisk på hjernen, er en utrolig lite spennende karakter. Han er gal, men på en så kjedelig og opplagt måte at man lurer på hvorfor alle han kjenner mener han er en kjernekar. Et blikk på fyren burde være nok til å si: «Han der er en seriemorder». Han er ikke en gang en veldig flink morder, han bare ser ut som en.

Stemoren, Colleen, virker i starten som en dypere karakter, men vi finner snart ut at hun også er en tom pappfigur satt sammen av folk forfatteren har sett på TV. Alle hemmelighetene hennes viser seg å være så banale at jeg nesten ble imponert over hvor lite fantasi det er mulig å ha og likevel få ting på trykk.
Hovedpersonen selv er en tenåring, og det er visst alt forfatteren har brydd seg med å tenke ut. Å ja, hun har mistet moren sin, hater stemoren sin, faren er politisjef og hun har en søster med astma. Hun har også noen skikkelig idioter som venner, og sammen har de skikkelig tragisk tenåringsdialog og greier via dumme tilfeldigheter å tiltrekke seg en morders oppmerksomhet. Til slutt lærer de alle en lekse og er en erfaring riker. Jeg satt hele boka og håpet at de skulle bli drept.

Silverfish er en dårlig skrekkfilm i tegneserieform. Den hadde gjort seg mye bedre som film, mest fordi den da hadde vært mye lettere å unngå i havet av andre kjedelige, formulaiske oppgulp. Det eneste bra med boka er fiskene og at boka er kort med minimal dialog. Til gjengjeld er tegningestilen ubeskivelig kjedelige og Lapham har en tendens til å la karakterene stønne og puste tungt når det ikke er noen dialog («ungh, hggh, huff-huff-huff, augh»). Man kan bare anta at det er for å dekke over den pinlige stillheten som senker seg når karakterene oppdager hvilken klisjebefengt lefse de er med i.