Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til
Liv Marit Weberg
Roman
Aschehoug, 2014
Om man liker en bok eller ikke kommer sjeldent an på boken alene, men også på en selv og den situasjonen man er i på det tidspunktet man leser boken. Egentlig har jeg aldri vært en sånn som ikke har greid å komme i gang med ting, som har blitt sittende inne og drikke kaffe, som ikke har behov for å utrette noe særlig. I høst hadde jeg imidlertid en fase med ufrivillig pause fra studiene, der jeg omtrent daglig opplevde en (større eller mindre) eksistensielle krise. Samtidig leste jeg og elsket bok etter bok om tafatte personer som ikke klarte å få ut fingeren. Og kanskje er det rett og slett fordi jeg denne uken starter på mastergraden, fordi den lange tiden uten mening er over, at jeg ikke blir truffet denne gangen. At hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til irriterer meg mer enn hun vekker min gjenkjennelse, min medfølelse.
De fleste av oss blir jo ferdig på skolen en gang. Med skolen mener jeg videregående. Man tror ikke man kommer til å bli ferdig, men man gjør det. Når man er ferdig på skolen, lærer man mange ting. (Man lærer dessverre ikke så mye mens man går der. Men men.) Det er først etter skolen at ballen begynner å rulle. Livsballen, altså. Man lærer for eksempel at man er nødt til å øve i den virkelige verden, som det heter. Man lærer også at alle de årene man har gått på skolen ikke har hatt noe med virkelighetens verden å gjøre. Man har rett og slett blitt lurt.
Liv Marit Webergs debut som romanforfatter handler om en 19 år gammel jente som flytter hjemmefra for å begynne å studere, men som ikke kommer i gang. Etter å ha levd på lånekassen to semester er hun nødt til å skaffe penger på en annen måte og begynner etter en del om og men å jobbe på en veikro. Uten å røpe hvordan, ender hun opp med å flytte til Nord-Norge sammen med en fyr med briller for å jobbe i dyrebutikk.
Boken består av svært korte kapitler, der tittelen fungerer som første setning i kapittelet. Dette står godt til de små, hverdagslige hendelsene, der hovedpersonen betrakter mer enn hun handler. Det blir imidlertid litt vel abrupt når det kommer til hendelsene som går over flere måneder i realtid og som kortes ned til noen få sider. For eksempel går det litt vel fort i svingene fra hun møter Tore og til han slår opp, slik at det blir for overfladisk til å leseren rekker å tro på det.
(Jeg er klar som et egg). Nei, det er jeg ikke. Jojo. Jeg har brukt hele sommeren på å øve mer på akkurat denne dagen, jeg vet akkurat hvor avgjørende den er. Jeg kan på meg venner eller jeg kan forbli venneløs. Jeg kan bli godt likt eller svært mislikt. Jeg vil helst prøve å gå for de første alternativene. Jeg har for eksempel øvd meg på konversasjon. Hvis jeg kommer i snakk med noen, som man gjerne gjør på slike arrangementer, har jeg et par-tre spørsmål gjemt i ermet. Bokstavelig talt. Jeg har en papirlapp som jeg har lagt inni ermet. Jeg har sørga for å ta på meg en genser med veldig trange ermer sånn at lappen ikke under noen omstendighet kan dette ut.
Det naive språket speiler en naiv hovedperson. Det er tidvis morsomt, men blir litt for ofte krampaktig og klisjéfylt. Jeg klarer ikke å unngå å la meg irritere av de stadig brukte uttrykkene ”men men”, ”rett og slett”, ”såkalt”, ”dessverre” og ”for å si det sånn”. Disse kan kanskje forsvares med at de er brukt med hensikt for på den ene siden å gi et muntlig preg, og på den andre siden som en selvforsvarsmekanisme, der hovedpersonen later som om hun ikke bryr seg. Likevel virker det på meg som om forfatteren prøver for hardt på å være morsom, som for eksempel i sitatet under:
Jeg forsto tidlig i livet at forhold var en såkalt positiv ting. Jeg leste nemlig ungdomsmagasiner og der sto det ting om forelskelse, kjærlighet, sex, samliv og andre relaterte ting. Disse fenomenene var alltid beskrevet på en positiv måte. Det slo ikke feil. Det sto ting som at forelskelse er en deilig følelse som for eksempel får det til å kile i hele kroppen (jeg aner ikke hva som skal være deilig med det, det høres ikke spesielt deilig ut. Personlig hater jeg å bli kilt. Men men).
Weberg bruker metaforen livsball, som gjennom hele boken ruller i den ene eller den andre retningen, fremover eller bakover, opp eller ned. Dette bildet er for så vidt ikke helt banalt, men det er heller ikke genialt. Og slik er det også med resten. Det hender jeg trekker på smilebåndet, men de helt gode bildene mangler. Hovedpersonen holder leseren, som alle andre på avstand, og slik klarer han eller hun ikke helt å la seg fenge. Det blir litt for lettvint, både i språk og i handling – det mangler en eksistensialistisk dybde under det naive ytre. Istedenfor å være ubehagelig fordi den graver i dypet av sjelen, er den pinlig ubehagelig på hovedpersonens vegne.
I denne som i lignende bøker jeg har lest i høst har hovedpersonen en nøytral innstilling, dvs. han eller hun er (i hvertfall tilsynelatende) likegyldig til alt. Ingenting virker til å spille noen rolle, verken forholdet til andre mennesker, studier eller jobb. Hun sliter med å finne mening med tingene, og klarer slik verken å engasjere seg positivt eller negativt. Så når hovedpersonen i denne boken tenker at eks-kjæresten er et ”rumpehull” bryter det helt med holdningen ellers. Hun kaller også menneskene i tidsskriftredaksjonen som oppstår i veikroen for rottemennesker/rotter, uten å gi noen som helst begrunnelse for det:
Faktisk, tenker jeg mens jeg står der og speider på disse rottemenneskene (jeg kommer fra nå av utelukkende til å kalle dem rottemennesker, det er tross alt det de er), er det nesten streberne som er verst. De som har så sinnsykt lyst til å bli rottemennesker. De som ikke er akseptert blant rottemenneskene, men som så gjerne bil bli rottemenneskekonger. De er de laveste av de lave. Faktisk mye verre enn rottemenneskene selv.
Dette fungerer overhode ikke, og på denne måten blir hovedpersonen ekstra usympatisk. I tillegg til at hun er lat og uinteressert har hun også en arrogant holdning. Jeg har lyst til å be henne skjerpe seg. Tidligere i år spurte jeg meg selv hvor mange flere bøker om naive kvinner som leter etter en mening med livet jeg kunne lest før jeg ble lei. Grensen nærmer seg faretruende.
Trackback/Tilbaketråkk