Bryllup og begravelser
Jens M. Johansson
Roman, 350 sider
Tiden norsk forlag, 2013
Bryllup og begravelser er en roman om Jens og familien hans. Om hans lille familie på Grünerløkka i Oslo med hans kone Tea og deres to små barn. Om hans lille familie som han vokste opp med og som delte seg i to da moren og faren hans skilte seg. Om Jens med en pappa og Jens uten en pappa. Og kanskje mest av alt – om Jens som pappa selv, om livet hans som barn, ung voksen og som familiefar som prøver å balansere alt sammen – fortida og framtida, forventninger til hvordan livet skulle bli og hvordan livet har blitt. Det skjer veldig mye i løpet av romanens 350 sider, men det er på en måte helt vanlige ting. Det er en roman om livene våre. Mest av alt om livet til Jens og de rundt ham, men i denne boka her opplevde jeg å komme så nært innpå historien og folka i den, at jeg følte det like gjerne kunne handla om meg.
Den nye romanen til Jens M. Johansson, som jeg har lest alle de tidligere bøkene til, er av en eller annen merkelig grunn vanskelig for meg å oppsummere for dere. Jeg kan si at jeg likte den, at jeg elsket den, at jeg leste den ut på en og en halv dag og at jeg synes det er hans beste bok hittil – men for at dette skal bli noe dere skal gidde å høre på, så bør jeg jo ha en grunn eller tre. La meg se om jeg klarer å forklare det for dere selv om jeg synes det er vanskelig.
Noe av det som gjør dette til Johanssons beste bok hittil, er at han skriver om helt vanlige ting her, som han klarer å få til å føles store og viktige. Jeg har alltid likt bøkene hans, jeg har likt dem veldig godt. De sitter i meg lenge etter at jeg er ferdig med dem, så på en måte blir jeg kanskje aldri ferdig med dem. Men selv om han skriver like bra som han alltid har gjort også i sin siste bok, og det er gjenkjennelig og fint å lese en bok av ham igjen, så var det som om denne boka inviterte meg inn, enda litt lengre inn enn jeg har fått lov til å komme før. Der jeg kanskje har fått fine historier i dukkehus servert med god utsikt før, så fikk jeg nå en lenestol i stua til Jens og en skammel å ha beina på og så satt jeg der, i en mjuk og rørende og trist historie som utspant seg rundt meg, gjennom sommerferier og vinterdager, gjennom ungdomsår og barnebursdager, familiekrangler og begravelser. Alt som hører med.
Jeg fikk konstatert høyt blodtrykk da jeg var 28 år. Jeg har arvet hjertet til faren min. Han døde av hjerteinfarkt da han var 48. Det er 20 år siden. Så lenge har jeg levd i denne sorgen. Det er som om et stort mørke ligger over livet mitt.
Dette er historien til Jens, om familien hans og hverdagen, men også om skrivingen og historiene han har vokst opp med, vokst opp i. Det er en utrolig flott fortelling skrevet av en forfatter jeg så inderlig håper får sitt velfortjente gjennombrudd nå, og om jeg har gjort en dårlig jobb med å beskrive boka for dere, så beklager jeg. Det er som med yndlingslåta di – du liker den, du hører på den og blir glad, du smiler og tramper takta, men du analyserer kanskje ikke hvorfor den gjør noe med det. Denne boka er sånn. Du leser den og du blir trist og du blir glad, og den er bare en sånn bok som funker. Fra første til siste side. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, eller hva han har fått til som gjør det til en sånn bok, men den funker bare. Og som alltid når jeg leser Johansson, så får jeg lyst til å kjøpe en til mamma også. Jeg har gjort det med de andre bøkene hans, og jeg skal gjøre det med denne. Kjøpe en til mamma. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men selv ser jeg på det som et kvalitetstegn – og en tillitserklæring. At jeg må kjøpe den til mamma også.
Trackback/Tilbaketråkk