Leksikon om lengsel
Hilde Østby
Roman
Tiden, 2013
Jeg leser ikke debutbøker med andre øyne enn jeg leser mer etablerte forfatteres verk. Tror jeg i alle fall. Derfor var det først etter at jeg var ferdig med å lese Leksikon om lengsel at den tanken slo meg – dette er Østbys debutroman! Holy Moses, det er imponerende. Jeg hadde vært imponert uansett, jeg hadde det, men at dette praktverket kommer fra en bokdebutant, ja – fabelaktig. I tillegg til god språkføring og gode historier, er det også en originalitet som ikke bare gjelder idéen, men like mye gjennomføringen av den – det er som Østby hele livet ikke har gjort annet enn å produsere kreative versjoner av historiske hendelser og arrangere dem alfabetisk som et leksikon.
Maren gjorde et kjempefint intervju med forfatteren tidligere i år, les det her.
For en stresset student er denne boka som bestilt. Mellom permene befinner det seg nemlig et hav av historier, og vi reiser både geografisk og i tid. Dette betyr at man for eksempel kan bruke boka som et belønningssystem, og tillate seg det jeg kaller en Østby-pause i eksamenslesinga for å kaste seg over et nytt kapittel i dette leksikonet. Ulempen ved denne ordningen er at man lett oppdager at man har blafret seg gjennom en god del flere sider enn hva man hadde avtalt med seg selv. En kompliment til forfatteren og boka, et slag i trynet til studentens selvdisiplin og faglige utbytte. Det som hadde vært gøy, tenkte jeg mens jeg leste, hadde vært å gi denne boka til noen og presentere den som et virkelig leksikon, altså overse det faktum at Østby skriver som en lystløgner. En velformulert, kreativ, smart og oppegående lystløgner, vel og merke. For dette er ikke et faktabasert leksikon. Gjennom historiene vi leser møter vi personer som vi kjenner fra verdenshistorien, og vi får vite den «virkelige sannheten» bak alt som skjedde. Men altså, hvem kan vel egentlig komme her og bevise at de mellommenneskelige relasjonene, forelskelsene, intrigere, misunnelsen og sjalusien Østby forteller om ALDRI eksisterte? Jeg stiller meg likevel tvilende til at alt Leksikon om lengsel forteller om stemmer, og det var vel heller ikke forfatterens intensjon å fremstille det som en sannhet. Underholdningsverdien i boka kan man i alle fall ikke kimse av – jeg lo, humret og bladde videre. Tror også det er første gang jeg har tenkt at vi burde hatt flere bokstaver i alfabetet vårt.
Leksikonets A, Alighieri, er historien om Beatrice og Dante, og jeg synes begynnelsen her gir et godt bilde på fortellerstemmen som preger hele dette verket:
Var det sånn det var for Beatrice da hun møtte Dante for første gang? Var det sånn at hun mistet pusten og kjente seg forvirret, nærmest gal, som om hun kjente ham fra før og visste at han kunne ta henne med ut i verden og erobre den sammen med henne, nesten som om hun hadde drukket for mye hvitvin midt på dagen (noe til og med barn gjorde på denne tiden, gjerne utvannet)?
Det er ikke bare inndelingen av historier alfabetisk som gir denne boka sin leksikon-tittel. Noen steder henviser man videre i leksikonet for å finne mer informasjon om et nevnt element, som i historien Elske, hvor en katt blir nevnt, og det på slutten av kapittelet står «Se mer om katter under K». Denne E-historien Elske er en av mine favoritthistorier i leksikonet, hvor jeg lar meg imponere av Østbys evne til å skrive om nettopp det å elske, et tema som det vel er skrevet EN DEL om tidligere, på en gjenkjennelig og direkte måte, uten at det blir teit, klamt, kleint eller tøysete. Igjen synes jeg det passer å bruke ordet original, selv om man i forsøket på å beskrive noe som nettopp originalt antagelig burde være i stand til å komme opp med et bedre tilpasset adjektiv.
Det kan hende det blir brukt opp, at ubetinget kjærlighet kan bli forvandlet til en tom kaffeboks der skjeen fortsatt skrangler mot metallet. Og hun tenkte: «Jeg angrer, jeg angrer på at jeg elsket ham, hvorfor faen gjorde jeg det?» Og en dag tenkte hun: «Jeg angrer ikke på at jeg elsket ham, jeg ville ha gjort det igjen, selv om det kjennes ut som om noen har operert ut binyrene mine (der kjeærligheten beviselig er plassert) uten bedøvelse».
For det er ikke bare historiske personer vi blir kjent med i denne romanen, det er også redaksjonen selv, bestående av Liv Vestby. Redaksjonen omtaler gjerne seg selv i en slags tredje person, altså som «redaksjonen», og fortellinger fra redaksjonens liv flettes også inn som en del av helheten i Leksikon om lengsel. Dette er elegant utført, og det aller første kapittelet i boka presenterer denne redaksjonen i en tone som er alt annet enn hva man forbinder med det tradisjonelle leksikonet.
Jeg har ikke tilgang på andre sannheter enn dem jeg er presentert for under betegnelsen «Liv Vestby», og til alle som hevder at det finnes en objektiv sannhet der ute, en annen enn den jeg har tilgang til i denne helt selvtilstrekkelige, subjektive, perfekte verdenen, som jeg følgelig helt sannferdig beskriver i dette leksikonet – til dem vil jeg si: Fuck off.
Dersom du i disse juletider leter etter den perfekte gaven til en som «har alt», skulle vel et leksikon om lengsel være midt i blinken? Såvidt meg bekjent finnes det ikke flere slike, og om det så gjør det så tviler jeg på at det er like velskrevet og solid som Hilde Østby sitt.
Trackback/Tilbaketråkk