Du er meg for søvnig
Caroline Kaspara Palonen
Roman
Cappelen Damm, 2013
Dorte som leier seg et hus ved jernbanen, men som driver på måfå rundt i byen istedenfor å gå på universitetet. Mathea som er 93 år gammel, har sosial angst og er redd for å dø. Bente som tar bussen vekk og flytter inn hos et ektepar og hjelper til med å mate hundene. Kvinnelige forfattere som skriver små eksistensialistiske bøker om den rotløse kvinnen har blitt et fenomen. Hverdagslige hendelser gjerne fortalt med språklig minimalisme og følelsesmessig distanse, likevel så nært. Kanskje kan disse kvinnene sees som en motvekt til den søkende mannen hos forfattere som Karl Ove Knausgård, Lars Saabye Kristensen og Dag Solstad. Men der de unge mennene gjerne er ekstroverte og dominante, går deres kvinnelige motstykker forsiktig i dørene. De har stille, nesten uhørlige stemmer, er styrt av omgivelsene og er gjerne i et forhold der de ikke kommer til ordet. Caroline Kaspara Palonens andrebok Du er meg for søvnig er enda en bok om en kvinne som leter etter tilhørighet og mening med tilværelsen. Likevel er den en skatt.
Jeg så på bunkene med skjorter. Jeg kunne tenke noe sånt som at det hadde vært fint å være mann noen ganger. Jeg kunne gått rundt i streite skjorter og kanskje til og med sett litt bra ut. Jeg kunne også tenke at dersom jeg hadde vært ei herreskjorte, så hadde jeg ikke vært krøllefri. Jeg hadde vært et krevende prosjekt. Ei som måtte strykes. Hver morgen, hver kveld. Jeg skulle ikke forbli slett av meg selv. Jeg tenkte også på alle mannehalsene jeg hadde målt de siste ukene. Noen ganger når jeg stod sånn med et målebånd rundt en hals, så tenkte jeg på hvor hardt jeg måtte stramme målebåndet for å stanse all lufttilførsel fullstendig.
Da den lille boken med det hvite bokomslaget og de ferskenfargede stjernene dumpet ned i postkassa smilte jeg fra øre til øre. Men dette er på langt nær en chicklittbok i kategorien duse farger og løkkeskrift. Dette er på ingen måte en overfladisk og sukkersøt romanse med substans som en makron. Det er en bok som gjør vondt. En bok som på sin egen stillferdig måte river tak i hjerterøttene dine.
Vi blir kjent med Cora. Cora er sammen med Yngve. Yngve har bestemt at de skal flytte til et stort hus med potensiale langt utenfor allfarvei og som har gitt alle tingene hennes bort til Fretex. Yngve har bestemt at ”den lille” skal få et fint sted å vokse opp. Cora mister ”den lille”, putter den inn i en plastpose og Yngve drar sin vei. Cora har bygget sin fremtid på et forhold til en mann som ikke ser henne. Hun sitter igjen med et tomt hus og et like tomt hjerte. Cora benytter dagene til å ta bussen inn til byen uten å ha noe spesielt mål, til å drikke kaffe med nabokona Irmelin og går på hudkrem-partyer. Hun prøver å gi dagen høydepunkter. Hun lager seg et dørskilt som ikke blir noe fint. Hun vil begynne å svømme, men har ingen badedrakt. Forfatteren balanserer hele tiden på en hårfin linje mellom det såre og det hysteriske og danner på denne måten et univers som det er vanskelig å rive seg løs fra.
Så sier han at jeg er stille i dag. Jeg sier at jeg har litt vondt i magen. Han spør om jeg vil legge meg på sofaen. Han skal bære inn alt elektronisk utstyr, og så kan han sette på en film til meg. Jeg legger meg med ansiktet inn i sofaputene. Yngve bærer inn utstyr. Jeg hører at han setter på en amerikansk action, og det er som om alt han har visst om meg er sletta eller glemt.
Søvngjengeren er et kjent motiv i litteraturhistorien. En søvngjenger er en som ikke makter å ta del i sitt eget liv, men som går gjennom det som i søvne. Cora virker følelsesmessig distansert til alt. Heller ikke når hun mister fosteret ser det ut til å gå noe særlig inn på henne. Man har mest lyst til å riste en reaksjon ut av henne og samtidig blir man glad i denne letargiske personen. For på tross av den følelsesmessige distansen finnes det en menneskelig nærhet i teksten, som henger sammen med skrivemåten. Søvngjengeren mangler innblikk i sin egen situasjon, men opplever samtidig øyeblikk av dypere innsikt. Å kalle Cora en visjonær er kanskje en overdrivelse. Likevel har hun en egen evne til å betrakte tingene på en annerledes måte. Hennes assosiative tenkemåte og evnen til å føle seg malplassert i de fleste situasjoner skaper en underliggende følelse av fremmedgjøring. Blandet med komikk skapes en egen forunderlig tone som kjennetegner denne boken.
Jeg sier ja, å, ja der hvor jeg tror det passer å si ja, å, ja. Jeg er bare passasjer. Jeg er bare ei som setter meg inn og fester sikkerhetsbeltet. Jeg er ei som sitter her og jaer og åer. […] Jeg har ikke bestemt meg for noe, jeg har ikke blitt oppringt, jeg har ikke tatt noen valg, jeg har ikke blitt valgt.
Dette understrekes av Kaspara Palonens skrivemåte. Hun har en språklig minimalisme á la Helle Helle, en naiv stil med korte setninger og enkel setningsbygning. Handlingen er konstant underdrevet og følelsene dempede. Samtidig er skrivemåten svært saklig, og på denne måten konfronteres leseren til stadighet, slik at hun ikke vet om hun skal le eller gråte. Helles siste bok heter Dette burde skrives i nåtid. I motsetning til henne skriver Kaspara Palonen faktisk i nåtid. Dette passer utrolig godt, da hovedpersonen har nok med å leve i nåtiden til å reflektere så mye rundt hendelsene i ettertid. Kaspara Palonen er kanskje ikke like bunnsolid som Helle, skrivemåten fungerer for eksempel ikke like godt i de veldig korte setningene: ”Jeg må få noe til å skje. Jeg må gi dagene høydepunkter. Yngve. Han ville også det. At vi skulle få noe til å skje. Noe konkret.” Likevel er det bare å bøye seg over for Kaspara Palonens sterke litterære stemme.
Jeg sier at det aldri er for sent å lære. Jeg har hørt andre si det mange ganger. Det skal ligge en trøst i den setninga, men Torstein ser ikke ut til å bite på. Han føler seg virkelig for gammel til å lære noe nytt, og ei sånn setning som har blitt sagt alt for mange ganger tidligere hjelper ingenting. Han ser ikke trist ut. Han har godtatt det.
På tross av et rett frem, hverdagslig språk er det likevel noe poetisk over boken. Den er helt fri for klisjeer, men inneholder en rekke overraskende språklige bilder og uventede assosiasjoner som får frem det lette absurde i hverdagen. Bak den språklige naiviteten gjemmer det seg samtidig en dybde som leseren øyeblikksvis får innblikk i. For på tross av en konstant underdrivelse og hverdagsliggjøring er det for hovedpersonen ramme alvor. For eksempel skriver hun et brev til Yngve med en kvass penn, der hun setter ord på deres skjeve forhold; ”Det er ikke sant at jeg bare satt på en stol. Det var alltid jeg som kjøpte frostvæske, vindusspylevæske og motorolje. Det er sant at jeg drakk for mye kaffe. Men på radioen her om dagen sa ei dame at folk som ikke gidder å kutte opp en grønnsak heller ikke burde få barn. Jeg har aldri sett deg kutte opp en grønnsak. Dessuten har du hull i flere av sokkene dine.” Riktignok sender hun aldri det brevet, men disse innblikkene bidrar likevel til en underliggende spenning. De korte kapitlene er av episodisk art, som i tillegg gir glimtvise innblikk i hovedpersonens historie. Kaspara Palonen sier ikke alt, og nettopp på denne måten holder hun på spenningen.
Jeg sier at jeg kan pakke resten av tingene hans så han slipper å komme ut hit igjen, for jeg regner med at det er den egentlige grunnen til at kan ringer. Han spør om jeg er sikker på det. Jeg svarer at jeg er helt sikker. Jeg snakker om esker. Jeg sier at jeg tror vi har noen igjen i kjelleren, de fra Clas Ohlson vet du, dem kan jeg godt pakke i. Så snakker jeg om flyttebyrået. Hvilket skal du bruke, og når kommer de, spør jeg. Yngve sier at vi snart må møtes og snakke, du vet det? Jeg sier at jeg kanskje kommer til å trenger flere esker, at de fra Clas Ohlson egentlig er ganske små. Jeg spør om han kan kjøpe noen i byen og sende dem ut hit. Han spør om det går bra med meg. Jeg sier at de løkene han bestilte på nettet har kommet nå […].
Cora fremstår først og fremst som en tiltaksløs og sosialt tilbakestående person, men undergår allikevel en viss utvikling i løpet av boken. Hun får seg noen fine klær, en jobb og en venn med ullgenser og varm kropp. Hun har huset fullt av gjester og føler seg litt som en vertinne. Kanskje kan man si at hun begynner å spille hovedrollen i sitt eget liv, men uten at Kaspara Palonen tillater seg platthet eller klisjeer av den grunn.
Hva er det så med disse rotløse unge kvinnene, disse tragikomiske enkeltskjebnene som treffer meg sånn? Kanskje er det fordi jeg kjenner meg igjen i dem og i deres livssituasjon. Jeg er litt Dorte, litt Matea, litt Bente og litt Cora. Samtidig tror jeg at det er noe allmennmenneskelig ved disse historiene. Ved følelsen av meningstap, manglende tiltaksevne og betydningsløshet som her mesterlig beskrives. Spørsmålet er hvor mange bøker av denne typen jeg kan lese før jeg er lei av rotløse kvinner, språklig minimalisme og beskjeden eksistensialisme. Det er nok en del til. Caroline Kaspara Palonens debut Xeroxdager står på ønskelista til jul.
Trackback/Tilbaketråkk