1913: Århundrets Sommer
Florian Illies
Oversatt dokumentar
Cappelen Damm, 2013
2013 går mot sin ende og det er kavalkadetid. Nyhetsåret, sportsbegivenheter og kjendisskandaler skal rulles opp og gjenses. Men spørsmålet er, hva har skjedd av historisk betydning? Om ti år, hundre år, hva, eller kanskje mer interessant, hvem vil bli husket? Det er vanskelig å si i dag, fordi det praktisk talt er umulig å se sin egen samtid utenfra. For å skrive historie trenger man, som det så flott heter, temporal avstand. Denne har tyske Florian Illies benyttet seg av i bøtter og spann i sin nyeste bok. Her forsøker han seg på intet mindre enn ”et historisk panorama” fra 1913, ”et portrett av et Europa i ferd med å forandres for alltid”. Et ikke så rent lite ambisiøst prosjekt. Men nå er forfatteren heller ikke noen glad amatør. Florian Illies har i en alder av 42 år vært kulturredaktør i fire av de største avisene i Tyskland, er medgründer av kunstmagasinet Monopol og partner ved aksjonshuset Villa Grisebach. Denne mannen kan sine saker.
Lett og sjarmerende som en fransk film er 1913: Århundrets sommer et flettverk av forbindelser mellom historiske hendelser, sentrale personligheter og verker. Nitten tretten er året da Charlie Chaplin skriver under sin første filmkontrakt og Marcel Proust utgir første bind av sitt livsverk. Mona Lisa blir gjenfunnet etter å ha vært stjålet i to år og er ikke lenger et maleri, men et ikon. Den sagnomsuste kunstutstillingen Armory show finner sted, Marcel Duchamp mister lysten til å male, fester et sykkelhjul til en krakk og skaper med det verdens første ready-made. Sigmund Freud og Carl Gustav Jung er dypt uenige og bryter all kontakt, Ecstasy blir syntetisert for første gang, for så å bli glemt i mange tiår, Franz Kafka er på frierfot og Rainer Maria Rilke er forkjølet. Det på mange måter avgjørende året i det forrige århundre er imidlertid ikke først og fremst ett gjennomgående mørkt år på randen av katastrofe, men også en periode med voldsom kreativitet innen kunst, litteratur og vitenskap.
Mens Einstein bor i Praha i 1913, begynner han merkbart å gli fra sin kone Mileva. Han slutter å fortelle henne om sin forskning, sine oppdagelser, sine bekymringer. Hun tier og neglisjerer seg selv. Der har det minst like ille som Hermann Hesse og hans kone i Bern, og Arthur Schnitzler og hans kone i Wien, bare for å nevne to trøstende eksempler. Om kvelden går Einstein mutters alene på en kafé eller kro og drikker en øl – kanskje Max Brod, Franz Werfel og Kafka satt ved nabobordet, men de kjenner ikke hverandre.
Illies gir et innblikk i kulissene, i historiene bak suksessene – for dette er jo suksesser sett for ettertiden, på tross av en rekke personlige tragedier. Slik oppheves det myteomspunne, men uten at det blir latterliggjort eller banalisert. Der romaner med et historisk utgangspunkt ofte blir enten påtatte eller fjasete (Hilde Østbyes Leksikon om lengsel faller for meg under sistnevnte) klarer Illies å gjøre den (mer eller mindre) faktiske historien interessant. Han skriver ikke bare fra en kunsthistorikers perspektiv, men først og fremst fra en kunstelskers. I tillegg til en eksepsjonelt fengende skrivestil, fremviser Illies samtidig en utrolig kunnskap. Man kan ikke annet enn å måpe når man tenker over all researchen som må ligge bak dette bokprosjektet.
For det er ikke bare de store hendelsene som har fått plass i Illies bok. Han gir like mye et innblikk i hverdagen til den gjennomsnittlige kunstneren eller dikteren på den tiden, en hverdag fylt av forelskelse og sjalusi, seksuell utforskning og alkohol, suksess og usikkerhet, lykke og fortvilelse. På denne måten bringer forfatteren oss nærmere personene bak mytene. Kafkas dagboknotat fra 20. November, for eksempel, lyder ”Vært på kino. Grått” (225). Jeg kan godt like at tidenes største diktere og kunstnere er mer følsomme, livsudyktige og sykelig selvopptatte enn meg selv. Forkjølelse, nervøsitet, nedstemthet og hjerterytmeforstyrrelser er normaltilstand, for ikke å snakke om den epidemiske motelidelsen nevrasteni (En blanding av utbrenthet og hysteri, gjerne også en god porsjon hypokondri). Bertolt Brecht kan alt som tenåring skryte på seg de samme symptomene som de mer rutinerte Rainer Maria Rilke, Franz Kafka og Robert Musil. Å være et litterært geni er ikke bare bare.
(…) den oppnevnte legen dr. Blanka fastslår: ”Han lider av tung allmenn nevrasteni som påvirker hjertet (Hjertenevrose).” Nevrasteni som påvirker hjertet – hvilken vakker oppsummering av lidelsene den moderne tid påfører menneskene.
Boken er organisert etter kalenderåret, der hver måned er delt inn i kortere og lengre avsnitt, som regel med utgangspunkt i en historisk person som gjerne dukker opp med jevne mellomrom. Man skulle kanskje tro at dette ble veldig oppstykket og usammenhengende, men det fungerer faktisk utrolig godt som helhet. Som en litterær collage bruker Illies originalsitater samt utdrag fra dagbøker og brev, med et svært levende resultat. Her får vi både de kjente og de mer ukjente historiene, de saftige skandalene og de unnselige hverdagshendelsene. I den norske oversettelsen er det dessverre en noe ukonsekvent valg av tidsform, slik at stemningen og flyten ikke blir like godt bevart som i originalen. Illies fungerer hele veien som en kommentator som øker spenningen. Det eneste jeg har å utsette på er at denne fortellerstemmen noen ganger blir for fremtredende og slik underminer illusjonen av nærhet, for eksempel i setninger som ”La oss titte innom Freud i Berggasse 19 en gang til”. De sammenfattede teaserne før hver måned gjør imidlertid at man nesten ikke klarer å rive seg løs. Med sin lette, lekende skrivestil, stemningsfulle skildringer og fiffige forbindelser har Illies leseren i sin hule hånd. Jeg skulle gitt mye for å ligge dypt tilbakelent mens han fortalte meg alle sine anekdoter med dyp og rolig stemme.
Robert Musil bor i Wien sammen med sin kone, i 3. Distrikt, Untere Weissbergerstrasse 61. Han er en mann med svært mange egenskaper. Han er soignert, veltrent, skoene hans er de blankeste i alle byens kafeer, han løfter vekter og gjør knebøy én time hver dag. Han er uhyre jålete. Men han utstråler også selvdisiplineringens rolige kraft. I en egen notatbok noterer han hver eneste sigarett han røyker, og når han har ligget med sin kone, setter han en ”c” i dagboken, for ”coitus”. Det er viktig å holde orden.
Om man kan snakke om en bok med et glimt i øyet, er 1913 nøyaktig det. Den er fylt med mer eller mindre eksplisitte hentydninger og litterære referanser. Forfatteren ironiserer gjennomgående over sine personer, men har i henhold til den Mannske ironien samtidig en kjærlig, spøkefull tone. Det er aldri tvil om at Illies har den største beundring og respekt for sine objekter.
Det er aldri mulig å si alt, men Illies prøver heller ikke på det. Dette er historien om hvordan Josef Stalin og Adolf Hitler spaserte i samme park, men aldri kjente hverandre personlig, om hvordan Robert Musil, James Joyce og Franz Kafka muligens drakk en kaffe sammen i havnen i Trieste og om hvordan Thomas Mann og Else Lasker-Schüler kanskje satt på samme tog til Sindelsdorf. Illies legger frem muligheter, men påpeker samtidig at det ikke nødvendigvis var sånn. Man kan aldri skrive historie objektivt og dette er Illies seg bevisst. I motsetning til et historisk verk, der det er en viss forpliktelse om oversikt og fullstendighet, velger og vraker Illies som kunsthistorikeren han er. Og nettopp derfor er dette en bok man kan lese på senga, til morgenkaffen, eller på café.
Også Franz Kafka blir grepet av voldsom angst når kvinnfolk kler av seg, men akkurat nå har han annet å bekymre seg for. Plutselig rammes han av en grusom tanke, og natten fra 22. Til 23. Januar skriver han til Felice Bauer, omtrent for to hundrede gang, og spør: ”Forstår du egentlig håndskriften min?”.
Så hvordan ser boken 2013 ut? Hvilke personligheter har klart å sette spor etter seg i historien? Hvem vil det bli skrevet om om hundre år, hvilke verker vil bli sett på som epokale? Det er vanskelig å se for seg at 2013 er av like stor historisk betydning som 1913, men kanskje ser vi bare ikke viktigheten av vår egen samtid. Betydningen av at to unge geniale studenter sitter ved siden av hverandre på bussen, at et uoppdaget kunstnertalent forelsker seg i århundrets komponist eller at en ung og ensom dikter får nei på sitt frieri.
Folk kommenterer