kom hjem når sorgene har løpt forbi

Ylva Ambrosia Wærenskjold

Bok

Oktober, 2013

To kvinner møtes i en bokhandel. De blir til et du og et jeg. Møtene blir til hud, hår, glidelåser. Forelskelse blir til savn, savn blir til kjærlighet, men kjærtegnene blir til vold. Ylva Ambrosia Wærenskjolds etterlengtede debutbok (forlaget har ikke satt noen sjangermerkelapp på den), handler om brutal og altoppslukende kjærlighet, tre unge kvinner på en reise som ingen vet hvor ender.

Jeg har lenge lurt på når Ylva Ambrosia Wærenskjold skulle debutere. Tatt meg i å tenke at det har tatt tid. Hva driver hun med? Er det ingen som har oppdaget henne ennå? Når boken nå endelig ligger foran meg, og jenta på coveret ser på meg med et blikk som rommer noe jeg ikke klarer å plassere og setningene er perfekt stilt opp på boksidene, tenker jeg at hun har finslipt ordene, mellomrommene og kommaene sine og ventet til det rette tidspunktet.

Du og jeg blir til Heli og Karin. De reiser mellom Stockholm, Paris og Oslo. Sover ute, haiker, drikker og slentrer avgårde uten noen tydelig plan eller mål. De reiser til Amsterdam og, København. Helis lillesøster kommer inn i fortellingen og krever plass. Hele tiden ligger det en mørk historie under overflaten og Karin føler oftere at noe er feil. Det er hele tiden det kroppslige som er i fokus, enten mellom Karin og Heli eller forholdet til søsteren. Det er det kroppslige som driver handlingen framover, det er også det som ødelegger. Søsteren tisser i sengen og Heli blir mer og mer voldelig istedenfor kjærlig.

Wærenskjold skriver brutalt, som om ordene kommer ut av en kran: Først litt og litt, kun to-tre setninger på hver side, så skrus kranen på fult, språket raser avgårde og fyller hele siden. Det er en intens leseropplevelse. Handlinger glir over i hverandre. I enkelte passasjer skjer det så mye at jeg må stoppe opp, lese hvert ord nøye og likevel har jeg en følelse av at det er noe jeg ikke får vite alt om. Hun har en særegen måte å skrive på, et rått blikk på omgivelsene og en hensynsløshet som gir litteraturen hun skriver kraft og energi på en måte man sjelden opplever hos debutanter. Jeg hadde så store forventninger til denne boken at jeg nesten var redd for å bli skuffet, noe jeg overhodet ikke ble.

et fast grep rundt hendene. og så hører hun hyling. og så hører hun smell. og så hører hun hyling. og så hører hun smell. og så hører hun ingenting. og så hører hun hyling. og så hører hun smell. og så hører hun hyling. og så hører hun smell. og så hører hun ingenting.

 

 Mange av bøkene jeg har lest og likt i år, handler om mennesker og steder, så stort sett all litteratur gjør, men på forskjellige måter. Linn Strømsborgs roman Furuset, Heidi Furres Parissyndromet, Maria Børjas Ny by og en av mine store favoritter Helle Helles Dette burde skrives i nåtid, alle disse romanene handler om unge jenter som forlater noe og prøver å omfavne og skape noe nytt. Det er slags uttrykk for en individualitet, en flytende modernitet, et ønske om å situere oss selv på nytt og på nytt for så å innse at vi egentlig ikke hører hjemme noen steder, vi hører bare hjemme sammen med andre mennesker. Likevel er vi på stadig reise, stadig på jakt etter mennesker som kan gi oss en følelse av tilhørighet.

Reiser i litteraturen gir alt mer bevegelse, en følelse av dynamikk og forandring. Vi forandrer oss når vi reiser og stedene gjør noe med oss. Spesielt når det handler om populære reisemål som New York, Paris og Stockholm, kanskje ikke Furuset (sorry, Linn) – steder vi har mange forventninger, fordommer og illusjoner om. Jeg husker spesielt en scene fra Furres Parissyndromet, hvor hovedpersonen går nedover en av gatene i Paris og lurer på om folk ser at hun ikke hører hjemme der samtidig som hun prøver så godt hun kan å blende inn. Steder og mennesker svarer ikke alltid til forventningene. Illusjonene brister og ofte skjer det noe helt annet enn det vi hadde trodd. Spørsmålet er hva vi velger å gjøre med stedene og menneskene som flyter omkring oss.