Coraline

Neil Gaiman (oversatt av Elin Brodin og Henning Hagerup)

Ascheoug 2003 (Bloomsbury og Harper Collins 2002)

Da jeg jobbet som vikar i barnehage et par dager, ble jeg sjokkert over hvor tydelige barna var på kjønnsroller. Jenter i rosa ullundertøy og regntøy, guttene i blått, gutter som lekte med biler, mens jentene sloss om Disneys prinsessebingo. Uttalelsen fra den lille gutten om at jenter ikke kan leke Kaptein Sabeltann brente seg fast hos meg. Hver gang noen sier til meg at likestillingen er kommet langt tenker jeg på de dagene jeg tilbrakte med fremtidens voksne.

Barnelitteraturen bærer også preg av dette. I følge Nina Schjærve Méd, som har undersøkt 100 barnebøker utgitt de siste fem årene, hadde kun seks av bøkene en jente som helt. Hennes krav er at heltinnen må være hovedperson, utføre en dåd og være grenseoverskridende. Méd mener også at det må være jenta selv som har tatt beslutningen om å være heltinne, det er ikke nok å utføre en dåd som er forutbestemt av andre. Mangelen på heltinner forklares blant annet med det sterke fokuset på å få gutter til å lese, men ærlig talt, jenter leser mye og fortjener gode bøker med tøffe jenter de kan relatere seg til.

Coralines "andre" mamma slik hun blir framstilt i filmen.

For de fedre og mødre som leter etter bøker med heltinner til sine sønner og døtre er Coraline absolutt å anbefale. Coraline tilfredstiller alle heltekriteriene, og boka er i tillegg en bok som ikke undervurderer barn, og som jeg ser for meg at jeg selv ville elsket.

Sammen med familien sin har Coraline flyttet til et gammelt hus. Hun kjeder seg, spesielt når foreldrene ikke har tid til å leke med henne og nekter henne å gå ut for å utforske området, fordi været er for dårlig. I stedet må hun utforske det gamle huset. I finstuen finner hun en dør som er murt igjen, men som senere viser seg å lede inn i en annen verden, der alt er finere, med bedre mat, foreldre som lytter og flere ting å utforske. Forskjellen er at alle har påsydde knapper i stedet for øyne, og når Coralines mamma i den andre verden spør henne om å skifte ut sine egne syns ikke Coraline det er gøy lengre, og vil dra hjem igjen. Vel hjemme har imidlertid Coralines egentlige foreldre forsvunnet, og hun må bestemme seg for hva hun skal gjøre med det.

Coraline som karakter er verken veldig snill eller veldig opprørsk. Hun er en relativt vanlig jente som kjennetegnes av sin trang til å utforske. Bortsett fra det underholdende forhold til katten som kan snakke i den andre verden, har hun ingen hjelpere eller venner, hun her med andre ord ganske selvstendig, om enn kanskje litt ensom.

-Vi…. vi kunne bli venner, vet du, sa Coraline
-Vi kunne være sjeldne eksemplarer av en eksotisk rase afrikanske dansende elefanter, sa katten. Men det er vi ikke. I alle fall, la den til på en spydig måte, – er ikke jeg det

Coraline våger seg inn i en annen verden.

Denne boka rokker også med ideen min om at man alltid skal gå inn dører som leder inn til andre verdener. Narnia hadde meg overbevist, men nå er jeg på gjerdet. Det er interessant at barnebøker så ofte handler om å gå fra den kjente, dagligdagse verden til å komme inn i en annen verden, i forhold til voksenbøker. Man skulle jo tro at vi som kjenner verden rundt oss mer grundig enn barn ville ha mer behov for å rømme fra den. Er det fordi vi ikke lengre lar oss overbevise om muligheten for at det kan eksistere andre verdener så nært vår egen, eller har vi ikke lengre den samme utforskertrangen som Coraline har?

Coraline er også blitt film, i 3D, som går på kino nå. Det var en utfordring å lese boka etter å ha sett filmen fordi det visuelle utrykket til filmen var så ekstremt overveldende. Regissør Henry Selick som også har regissert The Nightmare Before Christmas har skapt et eget univers med bilder du lett kan se for seg lenge etter at du så den på kino. Faktisk i så stor grad at jeg hadde vanskelig for å lage mine egne, ikke animerte, bilder. Filmen har også lagt til en gutt i en bi-rolle som kanskje ikke er så nødvendig. Til gjengjeld får vi flere spektakulære scener som viser hvor filmen har sine styrker som medium, mens ettertenksomhet og refleksjon som vanlig har en mer naturlig plass i boka.

Det er også slående i denne adapsjonen hvor mye mer spennende narrativ en bok kan være i forhold til en film, som ofte må legge opp til en kronologisk fortelling for å ikke være usammenhengende. Likevel vil jeg si at filmen appellerer mer til den eldre garde enn boka, men at alle barn burde lese boka først, sånn at de får sine egne bilder, og siden kan se filmen betrygget om at det går bra til slutt.

For mer om filmen, les for eksempel Dana Stevens omtale av den på slate.com.