Jeg finner ikke Jarle Klepp. Ja, jeg leter faktisk etter ham, selv om han har irritert meg i tidligere bøker og sannelig ikke er noen drømmetype – jeg ville ha ham da jeg begynte å lese Dette er mine gamle dager, Tore Renbergs roman fra 2011. Jarle og jeg går way back – til Mannen som elsket Yngve (jeg leste den i 2005), til Kompani Orheim (2006), Charlotte Isabel Hansen (2008) og Pixley Mapogo (2009). Man kommer tilbake til Renberg, man gjør det alltid.

Jeg finner altså ikke Jarle i Dette er mine gamle dager. Renberg har jo sverget å bare skrive om Jarle resten av sitt liv – men her er bare navnet på hovedpersonen Jarle. Ellers er det bare en random fyr. Fortellerstemmen er… ja, den har i alle fall lest sin Min kamp 1–6! Jeg klarer rett og slett ikke fri meg fra tanken om at denne gangen er det Tore Renberg selv, og ikke med en fiksjonell vri på virkeligheten. Han vil skrive selvbiografisk slik kompisen Karl Ove gjør. Og bevare meg vel, det er tendenser, og hvis du har et tomt hull inni deg nå når Min kamp 6 er avsluttet, kan du ta det herfra.

Det er noen ekstremt traurige deler i denne boken. Det går så innmari langsomt, og Jarle må stoppe opp ved hver minste detalj for å tenke. COME ON, Jarle, tenker jeg, husker du ikke da du rømte sammen med Helge fra turen på Jæren? Da du drakk deg dritings og sang Fittesatananarkikommando? MÅ du stoppe opp og tenke over alt du gjør?

Den største lykken for denne boken er at Ine og Hasse er med! Hvem skulle trodd det? Joda, her heter de Åshild og Sven og er Jarle Klepps barn, men de ER Ine og Hasse, og jeg elsker dem. Beskrivelsene av barna er verdt hele boken alene. Åshild Klepp er en fantastisk figur, med masse fantasi og liv i seg, og hun har det lille ekstra som er sugd helt ut av Jarle.

Jeg vil lese Åshild Klepp-bøker fremover. COME ON, Tore Renberg, husk da du rømte sammen med Helge og Jarle på Jæren. Nå er det nye generasjoner som skal ta over. La det umerkelig gli over til Åshild Klepp!