VAGANT
3/2011
Mens Dag Solstad selv kunne feire rundt år i sommer, markerer tidsskriftet Vagant i disse dager et noe mindre prominent jubileum: Arild Asnes – Solstads første politisk søkende romanperson – har blitt 40 år. Spørsmålet er om Asnes vil takle den midtlivskrisen han nå står på terskelen av. Fire kritikere gir hver sin lesning av romanen Arild Asnes, 1970 i siste nummer av Vagant.
Einar Økland bruker sin tilmålte plass til å mimre om sitt vennskap med Solstad og sier heller lite konkret om romanen Arild Asnes, 1970. Her er det anekdotene som råder og romananalysen glimrer med sitt fravær. Økland lar det dermed skinne igjennom at romanens litteraturhistoriske betydning først og fremst skyldes Solstads posisjon i dag og ikke så mye romanens kvaliteter i seg selv.
Mer eksplisitt er Erik Bjerck Hagen, som vektlegger at romanens budskap var ønske om opphevelse av skillet mellom kunst og samfunnsengasjement. Eller sagt på en annen måte: som det meste annet i ML-bevegelsen, skulle også litteraturen transformeres til et politisk verktøy. Slik var romanen om Arild Asnes ment, slik bør den fortsatt bli lest, fremhever Bjerck Hagen. Og siden denne ekstreme identifikasjonen mellom litteratur og politikk ikke lenger er gyldig, eller i beste fall er passe klin kokos, synes romanen å være solid tæret av tidens tann.
Agnes Ravatn vil likevel peke på Asnes’ sterke slektskap med Solstads mer hyllede hovedpersoner fra 90-tallsromanene. Arild Asnes er – på samme måte som Rukla, Hansen og Andersen – herjet av indre tvil og beslutningsangst. Allerede dette gir romanen verdi utover seg selv. Samtidig demonstrerer romanen om Arild Asnes hvordan personer er speilet av sin samtid. For Asnes og mange i hans generasjon innebar det blant annet å bli aktiv i et parti eller i en politisk bevegelse. Men som Ravatn påpeker, skjer dette under frihetens ambivalens. Asnes er nemlig i kraft av intellektuell gitt et tilsynelatende ubegrenset antall ytringsalternativer og nettopp derfor føler han seg handlingslammet. En slik opplevelse av det man kunne kalle «mulighetenes overmannelse» er neppe blitt et blitt et mindre sannsynlig scenario, selv om en slik situasjon idag naturligvis være knyttet til identitetsmessige utfordringer og ikke spørsmål av spesifikt (parti)politisk art.
Propagandaskrift eller ikke? Det er her mye av fortolkningsstriden om Arild Asnes, 1970 står i dag. Bernhard Ellefsen kritiserer for eksempel Espen Hammer og Atle Kittang, to av de mer kjente kritikerne av Solstad. Han beskylder dem for en over- og underlesning av Solstads tekst. Hammer og Kittangs fokus på verket som eksistensialistisk og ironisk unndrar seg, påstår Ellefsen, å lese det som et uttalt propagandistisk skrift. Ellefsen er åpenbart på linje med Bjerck Hagen når han gjør oppmerksom på at Solstad ønsker å bli tatt på alvor som forfatter, det vil si at tekstene hans skal få tale for seg selv. Ifølge Ellefsen byr i alle fall den populære eksistensialistiske fortolkningen av Arild Asnes, 1970 på betydelige problemer. Ellefsens originale kobling mellom romanens religiøse dimensjon og kirkefader Augustin og Hitlers Mein Kampf er kostelig lesning! Den ansporer til ny og kritisk lesning av romanen.
Folk kommenterer