Jeg triller terningen. For første gang i bokmerkers historie (tror jeg).

Slagscenene er overveldende og godt laget, men det skorter på dynamikken og dialogen i den siste filmen om Harry Potter. Filmen starter akkurat der vi slapp med siste scene fra forrige film. Ti minutter småprat om diverse magiske regler og historie sikrer troverdigheten i resten av filmen. Så er det slag, drap og måpende ansiktsuttrykk for alle penga.

Mens den første halvdelen av The Deathly Hallows tilførte boken nye perspektiv, er andredelen i mye større grad en oppsummering av bokens handling. Det er mindre følelser å skimte, og den er ikke mørk nok etter min smak. Den minner mer om de første to filmene i serien enn de senere filmene. Toeren tar seg heller ikke tid til å nøste trådene fra forrige film. Det nærmeste man kommer en fungerende rød tråd, er historien om Severus Snape, men også her synes jeg man robber publikum for gode skjebnebeskrivelser. Ok. Det er mye obligatorisk handling som skal med. Men jeg er sikker på man kunne funnet minst ti minutter filming av unødvendig løping i trapper som man kunne kuttet ut, og brukt tiden på dialog istedet. De løper mye i trapper i denne filmen.

Musikken. Er mer klisjéfull enn i de andre filmene. Hollywood har for alvor inntatt J. K. Rowlings magiske verden, og det er tydelig at musikkens hovedoppgave er å bygge opp under de skumle scenene i filmen. Det er den franske filmkomponisten Alexandre Desplat som står bak soundtracket til begge delene av filmen. Jeg synes han treffer bedre i første halvdel enn andre.

Salen lo. Gang på gang lo salen. På helt feil sted lo de. De lo når folk døde. Noen ganger spiste de popcorn veldig høyt også. Jeg tror det var fordi de var flaue over det de så på filmen. For den varme Harry Potter-humoren fra tidligere bøker og filmer er blitt til slapp slap stick-humor. Noen av kommentarene virker ironiske og rett og slett upassende gitt den alvorlige situasjonen de er i. Humoren som burde vært M*A*S*H style – et våpen mot tungsinnet, heller mer mot amerikanske krigskomedier. For barn og voksne blir regelrett slaktet i de store kampscenene i filmen. Det ligger døde barn i alle korridorer, men ingen synes å ense dem. Grenser til creepy.

Jeg kan ikke huske at veivingen med tryllestaver har sett latterlig ut før, men det gjør det i denne siste filmen. Neville Longbottom, som kunne og burde blitt den store helten i filmen, ble regelrett fniset ihjel av publikum. Noe som var synd, for han var både kjekk og modig i boken. Scenene som skulle gi gåsehud, forsvant i alt maset, og resultatet er at filmen glir forbi. Den åttende filmen om Harry Potter fungerer for meg som en slags parodi på de syv andre. Verken jeg eller resten av publikum klarte å ta den riktig på alvor. Og det kan neppe ha vært intensjonen.

Epilogen. Gidder jeg ikke engang å kommentere. Den var elendig i boken også, så den fortjente ikke bedre.

NRK ga fem. Aftenposten v/ Erlend Loe trillet sekseren. Dagbladet var også fornøyd. Den beste omtalen av filmen har nettmagasinet Slate, som har sluppet løs to Potter-jomfruer. Jeg følger Morgenbladets trend denne uken og gir filmen en firer. Ingenting mer. De mest konservative fansene er sikkert fornøyde, og for all del – effektene er storslagne. Men denne filmen ga meg ikke noe som ikke boken kunne gi meg. Den var heller ikke særlig magisk, slik de fleste anmelderne synes å mene. En helt ok avslutning på filmsagaen. Men boken er bedre. Les den istedet.

PS. Jeg ønsker meg til jul: En remake av Lars von Trier – mannen som kan å lage endetidsfilmer.