Her viser jeg frem tekstmappen vi fikk utdelt med listen over høstens bøker, men som jeg heretter bruker til alt.

Forsiden, som er nøytralt grå, har en dialog fra Jon Fosses nydelige roman Morgon og kveld, og teksten er rett og slett bare forhøyninger i den tynne pappen. Jeg vet ikke hvor lett det er å se, men dette bildet viser det kanskje litt tydeligere:

Dere kan sikkert høre lyden av ståpelsen min helt hjem til dere selv. Byrået bak lekkerbisknene er bergenske Reaktor Design. Og jeg er faktisk ikke sponset. Jeg er bare lykkelig.

fra litteraturhuset.no

1. Om samtaler: Min nye ting å si når jeg trenger trøst hvis jeg føler meg dum i sosiale situasjoner – selv Murakami må snakke litt om været når han er nervøs.

2. Om skriving: Skriving er som å drømme, du vet aldri hvem som dukker opp og du kan bestemme selv når drømmen slutter. Og hvis du blir lei av å skrive, så kan du jo bare oversette litt. (Eller i vanlige menneskers tilfelle – lese litt, eller se en film.)

3. Om livet: Thomas J.R. Marthinsen var på et lignende arrangement i Danmark, og der var Murakamis råd å gå og legge seg tidlig. Jeg husker ingen særlige råd han kom med her i Oslo, men på det aller siste spørsmålet – “How does it all end?”, så var svaret hans, etter mye tenking og enda litt mer prating: It doesn’t.

Heldigvis.

Langz

De andre i Bokmerker leser høstens store bøker, de er en del av BOKHØSTEN. Sånt har jeg ikke tid til. Dessuten, det er mange nok som er opptatt av BOKHØSTEN. For tiden har jeg forelsket meg i et lite format, som man kan lese om igjen og om igjen på sengekanten. Gasspedal ga i 2005 ut et lite hefte av en bok, Langz av Annelie Axén. Stiftet sammen, og med kun 32 sider formidler det en intrikat historie som blander arkitektur, turisme, drap og språkforskning.

Medan våra så kallade kollegor famlar runt i konsonantförskjutningar riskerar vi, marginaliserade innom diakronins fält, ofta våra liv för att finna bevis för vokalernas förhistoria. Det finns ynkliga lingvister som på största allvar föredrar utställningar om dialektrelaterade tungrotssjukdommar.

Den lille boka er delt opp i små kapitler, eller avsnitt, som har en datotittel og klokkeslett. Fortellingen er ikke kronologisk, og ikke alltid åpenbart i sammenheng. Det begynner vakkert:

Mitt i rondellen stod ett monument. Två turister gick genom en lysrörsbelyst underjordisk tunnel och kom opp under monumentet, som steg över dem i en båge, oöverskådeligt hög och nådlös: liksom en historiens egen spegel, genom vilken turisten ser sin egen figur, förvrängd, men inte helt obetydlig ändå. Hon följer en grekisk bård med blicken, längs fikonlöv och hieroglyfer, och ser metropolens ruinverk skrivet över monumentet på kors och tvärs.

Det er en kort tekst, men den gir ideer og tanker, og er vel verdt å lese. Flere ganger. Jeg vil også trekke fram omslaget på heftet (laget av Grandpeople), som har laget et utrykk som jeg føler fanger opp essensen i heftet. Her er det bare å bestille, og lese på nytt hver kveld i en uke. Det er det eneste rette.

Jaha. Okei. Nei takk. Jeg velger “fortsett utmeldingsprosess”. Men det stopper ikke der. Bokklubben tviler nemlig på at jeg har tenkt noe særlig igjennom avgjørelsen min, og de prøver seg igjen.

Og så en siste gang. Sånn for sikkerhets skyld. De har registrert at jeg ønsker å melde meg ut, står det. Ja, tenk, det har jeg fått med meg. Legg også merke til den hypnotiske setningen som snor seg nederst på siden hele veien. Rørende vakker strategi.

Ha det!

Bokklubben har fulgt meg som en trofast venn fra barnsben av, kun med en liten pause i slutten av tenårene. Da jeg ble student, meldte jeg meg inn igjen for å kunne følge med på boknyhetene. Men det hele har i grunnen vært et mas fra ende til annen. Likvel har jeg trofast avbestilt månedens bok i fire lange år, noe jeg vil karakterisere som en bragd i seg selv. I starten kjøpte jeg ingenting fordi bøkene var for dyre. Hvilken student har råd til å kjøpe hardcoverbøker, selv til reduserte priser? I det siste har jeg innsett at jeg like gjerne kan pløye meg igjennom forlagenes kataloger på egenhånd.

Dermed tar et fire år langt forhold slutt. Det har vært mye enveiskommunikasjon hvor Bokklubben har fylt innboksen min med tilbud på bøker, dvder, treningsutstyr og lysestaker. Ja, for Bokklubben begrenser seg ikke, som navnet kanskje skulle tilsi, til det skrevne ord. En gang jeg var på jakt etter en slik kakebeholder i plast med bærereim, var det Bokklubben som reddet meg ut av knipen. Det skal de har takk for. Men helt saklig er nå likevel ikke dette overveldende tilbudet.

Min kjære moder har fått noe de fleste ville karakterisere som drømmetilbudet fra bokklubben sin. Da hun etter mange trofaste år meldte seg ut, sa bokklubben “okei, du slipper de der masete meldingene hver måned!” Hun har rett og slett det privilegium at hun selv kan velge hva hun vil bestille. Ingen avbestillingsmas eller kjøpepress. Man kan jo spørre seg hva som skiller denne type bokklubb fra en bokhandel, men la oss ikke dvele ved det.

Eller, forresten. La oss dvele litt. For det er bare uker siden Cappelen Damm sendte ut pressemelding om en “ny og enklere bokklubb på nett”. Sammen med Tanum Bokklubber og Dagbladets nye litteratursider kommer de med en revolusjonerende oppfinnelse. “Dette blir en ny og enklere type bokklubb i norsk sammenheng, uten avbestilling, hvor medlemmene selv aktivt bestiller det de vil ha,” skriver Cappelen Damm i sin pressemelding. Det blir fortsatt månedsbrev, nå via det nye og miljøvennlige mediet e-post, men ellers fungerer altså denne bokklubben som en nettbokhandel. Selv nettbokhandler har månedsbrev. Jeg har selv skrevet meg på et utall slike e-postlister for å slå kloa i en gratis bok.

Hva er det da som gjør at de kaller seg bokklubb? Jeg finner ingen lysestaker eller fleecetepper når jeg klikker meg inn på Litteraturklubbens nettsider. Bare en stor, gul boks lyser mot meg med budskapet “ikke nødvendig å avbestille” og “ingen kjøpsforpliktelser”. La oss da ta en titt på hva Bransjeavtalen definerer som en bokklubb. “Med bokklubb forstås virksomhet som periodisk distribuerer bøker etter løpende opsjonsavtale med sluttkunder som har medlemskap i klubben.” Jaha. Ordboken hjelper oss ikke så mye mer når den gir oss definisjonen “foretak som sender ut bøker med jevne mellomrom til medlemmene”.

Men la oss for all del ikke la oss styre av falmede tradisjoner. Kanskje er det på tide å omdefinere og omstrukturere? Eller la oss bare være ærlige og si at bokklubbenes tid er forbi. Det tidligere monopolet på informasjon er for lengst felt av internettets inntog. Jeg ser bare for meg at det er meget ubesluttsomme mennesker med dårlig tid som i dag drar nytte av det tilbudet bokklubbene har å komme med. De fleste andre foretrekker nå å velge bøkene sine selv.

Onsdag 1. september gjorde jeg det slutt. Jeg er ikke trist. Men litt melankolsk. Velkomstgaven jeg fikk for fire år siden i form av en gymball ligger nå flatpakket under sengen og støver. Den ene velkomstboken ble aldri lest. Den andre ligger på do til glede for alle besøkende. Jeg føler meg underlig lett. Kanskje jeg tar meg en tur i bokhandelen til helgen og tar en titt på nyhetene. Nei, hva er det jeg sier? Jeg har jo internett. Da ordner alt seg likevel.

Ifølge The Guardian og Lyrikline var det en protest mot krig i samspill med feiringen av Chiles 200 år uavhengighet. Det er ikke første gang Casagrande gjør et slikt ‘stunt’. Tidligere har de sluppet dikt over Santiago, Warszawa, Dubrovnik og Gernika.

Alle byer som tidligere vært utsatt for bombeangrep gjennom hisorien.

Og hensikten?

Akkurat slik bombingene under krigene var ment å svekke moralen til innbyggerne i byen, er ‘poesi-bombingene’ ment å bygge en ny by ved å gi ny mening til tidligere hendelser av en tragisk fortid.

Flott dét. Fine bilder ble det og.

Dette står på Spotifys hjemmesider:

Hurts and Manchester novelist Joe Stretch have created a wonderfully unique experience on Spotify in which you get to play the protagonist. Narrated by actress Anna Friel, ‘Don’t Let Go’ is an interactive audio novel which utilises Spotify in a completely new and unexpected way. Each chapter of the novel has been published as a track on Spotify, and can be located by typing a unique code into the search field.

After listening to each chapter of the story you’ll be offered a choice of what to do next, along with the unique code for each action. Your mission – should you choose to accept it – is to stop arch villain Guy Lockhart from distributing his heartbreak cocktail and condemning humankind forever to a loveless, empty existence.

Along the way you’ll also hear extracts of music from Hurts’ brand new album “Happiness”. If you manage to get to one of the story’s eleven possible endings without dying, you’ll be rewarded with an exclusive preview of an album track. So choose wisely…

Jeg har ikke noe imot lukten av bøker, men faktum er at jeg snart må kjøpe enda en bokhylle om jeg ikke slutter å kjøpe dem inn. Dessuten elsker jeg dingsbomser, og tilbudet var nesten litt for kult til å si nei. Jeg tar tilbake min tidligere skepsis, for dagen har kommet. Jeg har kjøpt Kindle. Med 3G.

Fikk den i går, og den rocker. Debatten raser enda på Bokelskere og andre steder på nettet, men jeg er frelst. Lenge leve e-boken. Veldig befriende å slippe å dra med seg tunge bøker på banen, jeg følte meg lett som en sky i dag morges med bare halvfull bag. Ikke at jeg har mer enn en e-bok lastet inn enda, men alle monner drar.

Dessuten har jeg oppdaget at man kan abonnere på Analog og Asimov’s via Kindle. Det har alltid vært tricky å få til i Norge, men nå kan jeg faktisk lese det nyeste av sience fiction i elektronisk format på et ultratynt lesebrett, levert direkte til min konto hver månde. Jeg kaller det fremskritt som er Isaac Asimov verdig.

En glad lanseringsgjeng.

Oslo bokfestival hadde sitt offisielle programslipp på en trikk gjennom Oslo sentrum i dag, og programmet ser mildt sagt hektisk ut. Alle arrangementer er gratis, så muligheten for å delta er der. Om du er i hovedstaden, åpenbart, og har lyst.

Oslo bokfestival legger an til en mer folkelig og inkluderende stil enn for eksempel festivalen på Lillehammer, og har et bredt program. Kanskje litt for bredt. Ved første gjennomlesing av de 200 (!) arrangementene, er det få som huskes. Jeg får med meg at Knausgård kommer, blir interessert i samtalen om å skrive for menn, og tenker at jeg gjerne skulle vært på foredraget om prosessen fra bok til film.

Men ellers er det ikke så mye som frister. Programomtalene er fattige, og oppsummerer store programposter på helt enkelt vis. Et eksempel er ”Statsministeren”, en programpost med store profiler, og potensielt spennende innhold blir avspist med noen setninger:

Geir Helljesen intervjuer Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik om statsministerrollen. Åsa Linderborg og Henrik Berggren om Olof Palme. Nasjonalballetten viser utdrag fra Årstidene.

Et skandinavisk forfattermøte presenteres også i vel knappe vendinger:

Møt tre forfattere som vil noe mer med bøkene sine. Vigdis Hjorth (Om bare, Tredje person entall), Åsa Linderborg (Meg eier ingen) og Carsten Jensen (Jeg har sett verden begynne, Vi, de druknede) møter Annette Orre til samtale.

Jeg spør meg selv hva jeg egentlig skal forvente. Er det en spesiell tematikk som tas opp, eller skal jeg være fornøyd med å se dem? Omtaler bør antyde problemstillinger som skal diskuteres, eller binde arrangementet sammen på et vis, her ser programredaksjonen ut til å ha satset på kvantitet og navn, heller enn formidling av litteratur og påfyll.

Festivalen arrangeres av Den norske forleggerforening og Den norske bokhandlerforening, noe som er tydelig av den store andelen rene promo-arrangementer fra forlagene. Typisk er det flere kokebøkerarrangement, som ”Smak av Toscana” og ”Eivind Hellstrøm og Ingrid Espelid Hovig“.

Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer var det kritikere som mente festivalen ikke var vesentlig nok. Det er neppe noen kritikere som gidder kommentere Oslo bokfestival, da den på alle måter er en folkelig festival laget for å selge bøker. Noe som for så vidt er en ærlig sak. Siden forlagene står bak har festivalen mulighet til å få mange store, norske navn som Knausgård, Cecilia Samartin, Susan Abulhawa, Unni Lindell, Knut Nærum, Lars Saabye Christensen og Joralf Gjerstad. Dersom du har lyst til å se dine forfatterhelter bli intervjuet friksjonsløst, har du sannsynligvis kommet til rett sted. Dersom du vil oppleve ordentlig debatt og nye ideer, ville jeg kanskje satset på noe annet.

Ved slike anledninger er jeg nå blitt såpass av en norskfilolog at jeg alltid må komme trekkende med en tekst. Men hvilket dikt eller tekstutdrag velger man til et diamantbrudepar? Jeg hadde ansvaret for bordkortene, og valgte å legge små konvolutter med navn på hver tallerken. Oppi konvoluttene lå et melkesjokoladehjerte og et dikt av Halldis Moren Vesaas:

Ferdaminne frå sommaren 1985
Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Dette diktet er hentet fra samlingen Livshus som ble utgitt i 1995, samme år som Halldis Moren Vesaas døde. Diktene er lett tilgjengelige og forståelige – som det å ta heisen -og derfor fremsto noen av diktene for meg bare platte. Men det er akkurat dette hverdagslige som gjør at noen av diktene er blant mine favoritter.

Halldis Moren Vesaas var 78 år i 1985. Hun var født i 1907, og giftet seg på 30-tallet med Tarjei Vesaas, som hun var sammen med til han døde i 1970. Etter dette fikk hun flere år med sin yngre skuespillerkjæreste Gisle Straume, og “Ferdaminne frå sommaren 1985″ er skrevet om ham. Nettopp dette diktet er blant mine absolutte favoritter, fordi det bryter sånn med forventningene om hvordan en eldre dame skal leve og skrive.