A Visit From the Goon Squad

Jennifer Egan

Anchor Books, 2010

Etter at jeg flyttet tilbake til Oslo etter tre år, har jeg begynt å møte på kjentfolk fra livet mitt før jeg ble student. Lærere, klassekamerater og venners venner dukker opp i matbutikken og på fest. Personer jeg trodde jeg aldri skulle se igjen. Jeg trodde historiene mellom meg og dem var over, men plutselig spaserer de inn i livet mitt som om ingenting har skjedd. Jeg blir 17 og keitete når jeg prater med en lærer fra videregående, og 13 og usikker når jeg møter igjen ei fra ungdomsskolen.  A Visit from the Goon Squads struktur er akkurat slik; historier om liv som overlapper og skilles og møtes igjen.

Boka består 13 historier som strekket seg over flere tiår, både i fortid og fremtid, og tre verdensdeler. Alle personene vi møter er direkte eller indirekte knyttet til Sasha og Bennie. Bennie er musikkprodusenten som strever med å beholde troverdighet i musikkbransjen og samtidig tjene penger, og Sasha er assistenten hans som prøver å være lykkelig.  Bennie og Sasha sine historier er den røde tråden gjennom boka, men Egan greier å gjøre de andre personene rike og sammensatte. Fellesnevneren for historiene er at de handler om personer som ønsker en forandring, enten det er å bedre forholdet med barna eller finne en ny retning i livet. I møtet mellom Sasha og hennes psykolog oppsummeres det slik:

I’m changing I’m changing I’m changing: I’ve changed! Redemption, transformation- God how she wanted these things. Every day, every minute. Didn’t everyone?

I en tid der tv-kanaler er fulle av programmer  om «ekstrem forvandling», der mantraet er at vi må forandre oss hele tiden, er det lett å føle seg som Sasha. Men dette er historiene om personer som ikke greier å forandre seg selv om de prøver. Og mens de føler at de ikke kommer videre, løper tiden fra dem. I en historie spør Bennie en artist som ikke makter å gå på scenen fordi han mener han er blitt for gammel:

Time is a goon, right? You gonna let that goon push you around?

Det viktigste temaet i boka er nemlig at følelsen av at tiden ikke strekker til. Vi har så dårlig tid, hele tiden, for tiden er en kjeltring som tilslutt vil stjele alt vi har. Plutselig kan fem år ha gått, selv om det føles som kortere. Jocelyn, en ungdomsvenn av Bennie, spør i en av historiene:

How did you get so old? Was it all at once, in a day, or did you peter out bit by bit? When did you stop having parties? Did everyone else get old too, or was it just you?

Boka forsøker å gi svarene på hva det var som skjedde med alle, og hvorfor det skjedde. Hvor var det egentlig det butta? Hvor ble det av alle gutta? Uten å være dramatisk beskriver Egan de små, og noen større, øyeblikkene der noe tar slutt. Personene er på terskelen av forandring uten at de greier å ta det siste, nødvendige skrittet. De blir fanget. Og det er det er da boka er på sitt beste, fordi de aller fleste av oss har vært der. Jeg har vært der. Det er så befriende at noen setter ord på det for meg.

Jeg nøler med å kalle det en novellesamling, men det er ikke en roman heller. I et intervju med Scottish Book Trust sier Egan at «ultimately it’s a story collection, the hardcover doesn’t even have the word ‘novel’ on it in the States, I didn’t let them call it that». For hun leker med formen, som er en av grunnene til at boka blir så levende. En av historiene er en dagbok i form av en power point-presentasjon. Fordi jeg allerede har blitt så  godt kjent med personene, fremstår historien som rik selv om den består av stikkord og diagrammer. Historiene i A Visit From the Goon Squad legges lag på lag, som er det jeg likte aller best med boka (eller historiesamlingen om du vil). Som Egan selv beskriver det:

I don’t experience time as linear. I experience it in layers that seem to coexist. I feel like 20 years ago was really recent even though I was much younger and had a different kind of life. Yet at the same time I feel like I’m still kind of there.

I’m still kind of there. Hvis det var en setning som kunne oppsummert hvorfor jeg blir keitete når jeg møter læreren min fra videregående, og de rundt meg ikke kan forstå hvorfor jeg ikke er mitt vanlige, selvsikre meg. Jeg er fortsatt der, i rom 219 cirka 2007, selv om jeg står i en butikk i 2013. Akkurat slik som personene i A Visit From the Goon Squad og Egan selv, er det noen tidspunkt jeg ikke greier å komme bort fra.  Tiden er ikke bare en simpel tyv, men også en gisseltaker. Men det betyr ikke at du ikke kan vinne over den.

Så gikk jeg til biblioteket (på trilletur, åpenbart) på fredag, og fikk fikset problemet. (Ble forøvrig VELDIG GLAD.) Dermed logget jeg inn på eBokBib og begynte å lete etter bøker, og jeg fant, jeg fant. I dag leste jeg ut den første e-boken jeg har lånt på biblioteket: Kropp og sinn av Jan Grue.

Deichman har flere eksemplarer av aktuelle bøker, og det skal godt gjøres å ikke finne en eneste bok du ikke vil lese. Hvis du vil låne en bok, trykker du bare på den, velger «Lån», og dermed lastes den ned og er på dingsen din (sannsynligvis en iPhone) i 14 dager. Du kan levere den tilbake før tiden, men hvis ikke forsvinner den bare etter to uker. Supert! Du kan til og med stille deg i kø på populære titler som lastes ned automatisk når de blir ledige.

Jeg hadde på forhånd lest Bjørgs «anmeldelse» av eBokBib på mellom linjene. Hun skriver:

Då eg las Dez sitt blogginnlegg, for ei drøy veke sidan, tenkte eg at det var jo flott at det endeleg var komme ei slik løysing. Det å ha tilgang på bibliotekbøker rett inn på iPad og telefon, utan å måtte hugse å levere dei tilbake i tide, er noko som passer meg veldig bra. Då eg bladde gjennom katalogen og leitte etter den første boka eg skulle lese, såg eg mange fristande titlar og eit godt utval av nye utgivelsar. Eg var veldig positivt før eg prøvde appen ut. Men etter å ha lese Forestillinger om et hjem er eg såpass sliten i håndleddet og såpass lei av å måtte leite meg fram til kor i boka eg var, før forrige pause, at eg tviler på at eg kjem til å bli ein storforbrukar av eBokBib. Men skulle eg bli stranda på ei øde øy med godt trådlausnett eller god mobildekning, er det jo greit å kjenne til denne teknisk sett svært lite brukarvennlege oasen av bøker.

Jeg var altså litt skeptisk. Hun peker på to hovedproblemer:

1. Du kan ikke låse skjermretning

2. Appen husker ikke hvor i boken du var når du kommer tilbake

Vel, begge problemene lar seg løse:

1. Du kan låse skjermretning på selve iPhonen, i menyen nederst.

2. Appen husker rett nok ikke hvor du er hvis du bare går ut av programmet. Du må faktisk huske å «lukke boken» og «sette den i bokhyllen» for at den skal huske hvor du var til neste gang. Det er selvfølgelig litt klønete, men det lar seg altså løse.

Det er ikke til å komme fra at eBokBib fremstår som en simpel ebokleser, sammenlignet for eksempel med Kindle for iPhone. Det er litt klønete å sjekke «bokhyllene» fordi du bare får forsidebildet av boken, og ikke tittel og forfatter (med mindre det står i veldig store bokstaver på bokens forside). På samme måte som leseren har litt problemer med å huske hvor du var, kan du heller ikke markere steder du ønsker å komme tilbake til eller notere ting i «margen» – men det bør du tross alt heller ikke gjøre i andre bøker du låner på biblioteket.

Trass i dette er jeg fornøyd. Det føles helt science fiction at jeg endelig lever i en verden der jeg kan låne e-bøker fra biblioteket, og jeg kommer til å gjøre det mye. Du kan bare låne to bøker av gangen, så i iveren min etter å lese flere bøker må jeg lese ut bøker! Det liker jeg.

Men i dag skal jeg altså være morder. Følge forfatterens fotspor inn i hodet til monsteret som har torturert og drept seks unge kvinner, inn i det mørke kjellerrommet hvor han i dette øyeblikk holder den sjuende fanget, lenket til veggen, vettskremt og desperat. Jeg har stoppet ham på terskelen, og der står og står og står han, med kniven i hånden, mens jeg sitter og ser ut av vinduet og nynner med til musikken og henger tankene fast i skravla som går utenfor, og prøver å fordrive lukten av blod og fornedrelse med varme dufter av skyllemiddel og kaffe. Før eller siden må jeg bli med ham inn. Bare ikke ennå. Om en stund. Etter lunsj. Kanskje i morgen. For i dag skinner sola.

Fra posten «Arbeidsvegring«.

Mens vi er inne på oversetterbloggere sniker jeg inn et tips om Oversetterbloggen. Et flott eksempel på en litteraturblogg som virkelig gir noe ekstra.

De to bøkene som fikk meg til å hoppe av glede på årets mammutsalg, er barnebøkene Hallo! Her er Jo! og Bella og Gustav. Herrejemini, som jeg leste de bøkene da jeg var liten. Mamma leste om Jo for meg, han spiste kjeks og huska og gikk i barnehagen. Jeg satt inntil mamma og hørte på. Bella og Gustav ble bestevenner på grunn av en telefon-tilfeldighet, og da Bella kledde seg ut som en heks (eller var det en gammel dame?) så var jeg så redd. Den krokete fingeren hennes ut gjennom lakenet og den spisse nesa. Men en gang til, mer Gustav og Bella.

Det blir nok en bunke til i morgen, ja. Og kanskje enda en uka etterpå. Det fine med bøker er jo at jeg alltids kan gi de videre når jeg har lest dem. Eller når de har stått her i noen år uten å bli lest. De går jo ikke ut på dato, akkurat.

Og med Frokost-boka, så kanskje jeg endelig blir en sånn tidlig morgen-person som jeg alltid har ønska å bli! Frukt og grovbrød, og en halvtimes lesetid hver morgen? Jeg lover å si fra hvis det funker.

Men så er det Mammut, og det er en god mammut i år, gitt. Masse spennende bøker. Jeg har sett meg ut tolv jeg godt kunne tenke meg, selv om jeg ikke tror jeg skal kjøpe alle. Påfallende nok ser det ut til å være blå og oransje forsider som går igjen, ellers er samlingen blandet.

Oppfordringen går selvfølgelig videre: Hvordan ser din Mammutliste ut?

Jeg er som sagt begeistret over tiltaket, men jeg tenker også på at dette er et klassisk overgangstilbud: Det bør ikke (krøss med fingra og i taket) ta altfor lang tid før vi faktisk kan dekke «fysen på noe godt å lese» med e-boklesere som kan kjøpe norske bøker til en overkommelig penge. Brusautomatene består nok, de kan vanskelig erstattes av noe digitalt, men e-optimist som jeg er tror jeg bokautomaten kommer til å se fryktelig morsom og avleggs ut om få år. Vel, det er i alle fall lov å håpe. Ikke se bortfra at jeg plutselig står der med en Bazar-pocket.

Da jeg ble ti år, bestemte jeg meg for å ikke vokse mer. Det blir så liten plass oppi hodene til mennesker når de blir store. Først hadde ikke pappa plass til mamma. Så hadde ikke mamma plass til pappa, mens jeg plutselig måtta ha plass til både mamma, pappa og de nye kjærestene deres.

Sånn begynner Engelen i Djevelgapet. En nydelig innledning som både presenterer oss for hovedpersonen Astrid, hennes tanker om livet og foreldrene, og situasjonen hun, og mange andre barn, befinner seg i. Engelen i Djevelgapet er en feelgood-bok om hvor trist og ensomt det er når foreldre går fra hverandre. Den klarer å bli så god, fordi Astrid er en sjarmerende, klok og morsom forteller. Jeg tenker at barn som leser boka både vil kjenne seg igjen i og se opp til Astrid. Levi Henriksen, eller kanskje jeg skal si Astrid, balanserer hele tiden mellom veslevoksne og kloke betraktninger om livet og det som skjer i boka, fra Astrid legger den slue planen om å få foreldrene på tomannshånd, altså vekk fra de idiotiske nye kjærestene, gjennom spennende og skumle hendelser på øya hun kaller Djevelgapet, og til siste side der alle trådene er nøstet sammen til en god, mjuk ball.

For det er litt sånn jeg føler meg etter å ha lest boka. Som en mjuk ball, eller som om hjertet mitt er blitt litt mjukere enn før jeg begynte, før jeg møtte Astrid. Jeg må si at svakheten i boka er at Astrid er så realistisk og godt skrevet frem, fordi det går på bekostning av foreldrene hennes, som noen ganger virker platte og urealistiske, skurkene og tilfeldige bipersoner lider også samme skjebne her og der, men med en som Astrid til å bære fortellingen videre, så gjør det til syvende og sist ingenting.

Vi trenger tøffe jenter som står på hodet om morgenen for å ikke vokse, limer fast stefedre til toalettseter og rømmer hjemmefra, selv om det er skummelt og ensomt og egentlig ganske uansvarlig og slemt. Astrid vinner boka, hjertet mitt og hele kongeriket og jeg har fått enda en kvinnelig hovedperson å anbefale når foreldre spør meg hva barna deres skal lese neste gang.

Det sies at verden er liten når vinden er god. Det kan godt hende, men romanens nesten 800 sider ble ikke skrevet i medvind i seilene.

I romanen møter vi unge Halvor som bestemmer seg for å bli sjømann. Eventyrlysten og optimistisk går han om bord i M/S Tomar. En hel verden åpner seg for han, og han lever ut guttedrømmen. Så invaderer tyskerne Norge, og skipet blir en viktig brikke i krigen. Halvor blir krigsseiler, men det er ikke så mye handling i denne romanen. Det er sikkert veldig spennende å reise jorden rundt, men det gis sjelden uttrykk for entusiasme fra Halvor. Det han er opptatt av, er alle de prostituerte verden kan tilby. Så følger en endeløs tankerekke om det er riktig eller galt å kjøpe sex, og han lander på at det er greit. Hva Halvor synes om verden utenfor bordellene, gir han svært sjeldent uttrykk for. For det drukner dessverre i 500 sider med bakgrunnsinformasjon og detaljer om ubetydelige hendelser, mye takket være en radiotelegrafist som vet mer om krigens gang enn noen gjorde i 1940.  Når det er rundt 300 sider igjen tar handlingen seg kraftig opp, men det holder ikke likevel.

For det er i denne delen av boka Halvor har blitt en krigsseiler. Livet på sjøen blir med dette mer dramatisk, men igjen forsvinner spenningen i alle detaljene som skal formidles. Da de venter på at konvoien deres skal dra, for eksempel. En utmerket sjanse til å gi oss et innblikk i Halvors følelser knyttet til å være om bord i et skip som kan bombes når som helst. Er han stresset? Nervøs? Redd? Angrer han? Overraskende nok blir fokuset flyttet til kapteinen for skipet som skal være foran dem i konvoien. Her opplyses det om at kapteinen heter Aristoteles Sokrates, er greskargentiner, emigrerte til Buenos Aires ved hjelp av et Nansen-pass, slo seg opp som tobakkshandler, tjente sin første million før han var 25 år, kjøpte skip billig på 30-tallet og ble en fremgangsrik skipsreder. Jeg forstår ikke hvorfor dette det viktigste når de står på havnen og forbereder seg på en ferd som kan bli deres siste. Jeg ønsket meg refleksjoner om det å risikere sitt eget liv for andre, men fikk en minibiografi om en greker jeg aldri ser igjen.

I etterordet innrømmer Michelet at han har frigjort seg fra ”den nøkterne realismen ved å dikte opp et unikum av en radiotelegrafist”. Dette var, i følge Michelet, ”viktig for romanens dramatikk”. Dette er en skivebom av dimensjoner fra forfatterens side.  Det er jo nettopp historieundervisningen som dreper all dramatikk i boka. Boka er fylt med avsnitt av samme type som Aristoteles Sokrates’ historie, om alt fra koalabjørner til Baltimores krimstatistikk (alle som har sett The Wire vet jo allerede at den er høy). Det blir alt for mye informasjon og detaljer, og jeg glemmer stadig vekk at dette ikke er en historiebok, men en roman. Problemet er at den prøver å være begge deler samtidig, og ikke får til noen av delene. Det føles rart når alle på båten er en blanding mellom historikere, statsvitere og lærere slik at jeg som leser skal henge med. Jeg kan mye om norsk historie og verdenshistoriens kritiske øyeblikk. Leseren skal også arbeide, men det stoler ikke Michelet på at jeg får til.

Romanen er på sitt aller beste når personene reagerer på det som skjer rundt på dem, som da de høylydt kranglet om det er lurt å være en del av en konvoi eller da de diskuterte hvor stort krigstillegget skulle være. Den glitrer de gangene leseren får et innblikk i hvordan livet på sjøen var, i de korte øyeblikkene Halvor har ristet av seg radiotelegrafisten. Ellers i romanen blir mannskapet redusert til referenter og statister. Jeg vil vite mer om livene deres. Ble livet til sjøs slik som de trodde? Eller ble det bare hardt og tøft, og så ble det for seint å gjøre noe annet? Det triste med romanen er at Michelet hadde en enestående sjanse til å gi krigsseilerne dybde. Med sin bakgrunn som sjømann og arbeidet han la ned i research til boka, hadde han en sjanse til å vise oss komplekse menn fanget i en ekstraordinær situasjon. Vi vet allerede hvordan og hvorfor Norge ble invadert. Vi kjenner historiene til dem som kjempet hjemme. De har fått nyanser og dybde, også i litteraturen.  I Skogsmatrosen blir krigsseilerne frarøvet dette, atter en gang. Og i en bok på nesten 800 sider er det ganske godt gjort.

Jeg bor nemlig like ved siden av Ullevål sykehus, og i forigårs ble det født en liten baby der. Moren til den lille babyen er en god venninne av meg, og også veldig glad i å lese bøker. Siden denne lille babyen kom en stund før planlagt må de bli en stund på sykehuset, og venninnen min hadde ikke pakket bøker for et slikt hotellopphold. Med andre ord fikk jeg tekstmeldingen «Kan du komme innom med noen bøker? Gjerne lettlest, gjerne ungdomsbøker.»

Jepp. Jeg skrider til verket med ærefrykt. Jeg kjenner henne og boksmaken hennes godt, så det skal gå greit. Hovedutfordringene, slik jeg ser det, er i prioritert rekkefølge:
1. Ingen kan dø. Og hvis de absolutt skal dø, så skal det hvertfall ikke være noen barn eller foreldre.
2. Ingen skal ha for mye vondt eller slitsomt.
3. Vi har akkurat flyttet, og en tredjedel av bøkene mine er gjemt bak andre skap. Det kan ikke være de bøkene.
4. Venninnen min har lest åtte ganger så mye som alle andre jeg kjenner, og jeg må gå i den litt mer odde enden av bokhyllen min.

Gode forslag som for eksempel Skyskrapertrilogien ryker både på punkt 3 og 4. Juleoratoriet på punkt 1. Mye John Irving på punkt 2. Ellers faller det meste først og fremst på punkt 4.

Så jeg tar med meg:

Sound of Music – Den virkelige historien om Maria von Trapp
Skrevet om her. Dette er en relativt perifer utgivelse, og jeg tror det er fint å lese litt idylliserende fra fortiden.

Den trettende Beatle – Gerhard Henschel
Denne husker jeg ingenting av, jeg kjøpte den på et salg og leste den for noen år siden, men baksideteksten forteller at den handler om en Beatles-fan som reiser tilbake til 1966 for å forhindre møtet mellom John og Yoko, men som ender opp med å kludre til alt. Den er sterkt oransje på forsiden, så jeg nekter å tro at noen dør eller lider.

Bian Shen – Torbjørn Øverland Amundsen
Norsk ungdomsroman som blir sluppet nå i februar (så den har hun ikke lest! Woho!). Virker bra på mye, men det er en del fjortenåringer som dør. For så å gjenoppstå. Jeg er litt usikker.

The Other Boleyn Girl – Philippa Gregory
Her ER det noen som dør, det må jeg bare si. Det er til og med halshugging. Men halshugging tenker jeg må være innenfor.

Nesten frelst av Sigvart Dagsland – Olaug Nilssen
Skrevet om her. Olaug Nilssen skriver som en helt, og det er alltid fint med sakprosa når man er litt sliten. Dessuten fikk denne boken altfor lite oppmerksomhet, så det er en sannsynlighet for at hun kanskje ikke har fått den med seg.

Anleggsprosa – Tina Åmodt
Skrevet om her. Korte kapitler, veldig fin, veldig konkret. Jeg tror denne kan være bra.

Magda – Bergljot Nordal
Har ikke lest den, men den handler om en gammel dame, og fikk gode kritikker. Dessuten kjenner jeg Bergljot, og hun er en bra dame. Men litt nervøs for at når Magda er så gammel som hun er, kan det være en del dødsfall i boken. Satser på at Magda er en seiglivet gammel dame.

Mormormonologene – Karoline Hjorth
Det er kanskje litt dumt med alle disse gamle menneskene, det er mer dødsfare med sånt. Men Mormormonologene er en innmari fin bok, hvor fotojournalisten har besøkt gamle damer som har ting på hjertet. Gode bilder og gode tanker fenget meg i sommer, i alle fall.

Og hvordan gikk det? Vel, jeg tok med meg stabelen med bøker til barselhotellet, og hun har faktisk ikke lest NOEN av bøkene. Og hadde lyst til å lese flere. Bank i bordet, hæla i taket – jeg kommer tilbake med rapport når hun kommer hjem!

Lat oss late som det berre tok eit år.

Lat oss late som at dette er ei historie som byrja i januar og slutta i desember. At desse tolv månadene brakte oss frå ein stad til ein annan og at alt er annleis i dag. At vi var to personar heller enn eit sammensurium av kjende og ukjende andlet (jenta som fekk deg til å skrive din første anstendige låt. sambygdingen eg leika doktor med då eg var seksten. sambuaren til ein eg kjenner som hengde seg ein heilt vanleg kvardag. ei bestemor utan minne) ulike stader i tida (Dublin, januar 2010. Garage Bergen ein tilfeldig måndag. guterommet hans i Sandnes. himmelen) og at eg har skrive dette av ein god grunn med ei visse om kva som virkeleg hende.

Det tar deg en halvtime, kanskje en time å lese debutboka til Marianne Clementine, men den hadde vært verdt tida om det så tok deg en dag eller to. På en måte er denne diktsamlinga poesi-versjonen av en av de beste bøkene jeg leste i fjor, Bare ukedager av Cecilie Aurstad. Bare ukedager er en morsom bok, en trist bok, en bok om å være ung, om å bo i kollektiv, om et forhold som aldri blir et ordentlig forhold og om å ringe hjem og be om penger til ny stekepanne (øl). Bilydar er en diktsamling om ei ung jente, om rastløshet, om et jeg og et deg, eller et jeg og flere deg, om musikk og ensomhet, kropp og tosomhet.

FOTBALLFRUE.NO: Du vet: If you look good, you feel good. If you feel good, you do good.

EG: Men kva om eg heller har lyst til å liggje under dyna heile dagen, bade i min eigen sveitte og skrelle av meg huda i små, rosa spiralar?

Det er deilig som jente å lese disse bøkene om andre unge jenter som har det som meg, som er som meg, som har tenkt mine tanker og gjort mine ting – eller omvendt. Det er fint å la noen sette ord på ting som du selv aldri ville klart, men som du allikevel leser og tenker: «Ja, akkurat sånn er det!» til. Ikke for å si at Bilydar er en bok bare for jenter, men den sier noe klokt og sårt om det å være jente. Eller kanskje om det å være ung. Eller forelska. Eller alt på en gang.

berre så du veit det:

dersom hjartet ditt var eit rom
skulle eg gått inn med sko på

markert på det flett nye golvteppet
og knust noko fint

Jeg vil sitere alle dikta for dere, hulter til bulter eller i kronologisk rekkefølge, det er det samme. Men det skal jeg ikke. Jeg sier heller: lån boka, kjøp boka, få tak i boka og les. Jeg vet at jeg skal lese den minst en gang til før jeg leverer den tilbake. Og jeg gleder meg til å lese mer poesi i 2013!