I dag meldte jeg meg ut av bokklubben. Omslaget til Tove Nilsens seneste bok Nede i himmelen dumpet ned i innboksen min med trussel om senere å materialisere seg i postkassen hvis ikke jeg sporenstreks tok affære, og jeg bestemte meg der og da. Jeg er ikke trist. Men kanskje litt skuffet.

Bokklubben har fulgt meg som en trofast venn fra barnsben av, kun med en liten pause i slutten av tenårene. Da jeg ble student, meldte jeg meg inn igjen for å kunne følge med på boknyhetene. Men det hele har i grunnen vært et mas fra ende til annen. Likvel har jeg trofast avbestilt månedens bok i fire lange år, noe jeg vil karakterisere som en bragd i seg selv. I starten kjøpte jeg ingenting fordi bøkene var for dyre. Hvilken student har råd til å kjøpe hardcoverbøker, selv til reduserte priser? I det siste har jeg innsett at jeg like gjerne kan pløye meg igjennom forlagenes kataloger på egenhånd.

Dermed tar et fire år langt forhold slutt. Det har vært mye enveiskommunikasjon hvor Bokklubben har fylt innboksen min med tilbud på bøker, dvder, treningsutstyr og lysestaker. Ja, for Bokklubben begrenser seg ikke, som navnet kanskje skulle tilsi, til det skrevne ord. En gang jeg var på jakt etter en slik kakebeholder i plast med bærereim, var det Bokklubben som reddet meg ut av knipen. Det skal de har takk for. Men helt saklig er nå likevel ikke dette overveldende tilbudet.

Min kjære moder har fått noe de fleste ville karakterisere som drømmetilbudet fra bokklubben sin. Da hun etter mange trofaste år meldte seg ut, sa bokklubben «okei, du slipper de der masete meldingene hver måned!» Hun har rett og slett det privilegium at hun selv kan velge hva hun vil bestille. Ingen avbestillingsmas eller kjøpepress. Man kan jo spørre seg hva som skiller denne type bokklubb fra en bokhandel, men la oss ikke dvele ved det.

Eller, forresten. La oss dvele litt. For det er bare uker siden Cappelen Damm sendte ut pressemelding om en «ny og enklere bokklubb på nett». Sammen med Tanum Bokklubber og Dagbladets nye litteratursider kommer de med en revolusjonerende oppfinnelse. «Dette blir en ny og enklere type bokklubb i norsk sammenheng, uten avbestilling, hvor medlemmene selv aktivt bestiller det de vil ha,» skriver Cappelen Damm i sin pressemelding. Det blir fortsatt månedsbrev, nå via det nye og miljøvennlige mediet e-post, men ellers fungerer altså denne bokklubben som en nettbokhandel. Selv nettbokhandler har månedsbrev. Jeg har selv skrevet meg på et utall slike e-postlister for å slå kloa i en gratis bok.

Hva er det da som gjør at de kaller seg bokklubb? Jeg finner ingen lysestaker eller fleecetepper når jeg klikker meg inn på Litteraturklubbens nettsider. Bare en stor, gul boks lyser mot meg med budskapet «ikke nødvendig å avbestille» og «ingen kjøpsforpliktelser». La oss da ta en titt på hva Bransjeavtalen definerer som en bokklubb. «Med bokklubb forstås virksomhet som periodisk distribuerer bøker etter løpende opsjonsavtale med sluttkunder som har medlemskap i klubben.» Jaha. Ordboken hjelper oss ikke så mye mer når den gir oss definisjonen «foretak som sender ut bøker med jevne mellomrom til medlemmene».

Men la oss for all del ikke la oss styre av falmede tradisjoner. Kanskje er det på tide å omdefinere og omstrukturere? Eller la oss bare være ærlige og si at bokklubbenes tid er forbi. Det tidligere monopolet på informasjon er for lengst felt av internettets inntog. Jeg ser bare for meg at det er meget ubesluttsomme mennesker med dårlig tid som i dag drar nytte av det tilbudet bokklubbene har å komme med. De fleste andre foretrekker nå å velge bøkene sine selv.

Onsdag 1. september gjorde jeg det slutt. Jeg er ikke trist. Men litt melankolsk. Velkomstgaven jeg fikk for fire år siden i form av en gymball ligger nå flatpakket under sengen og støver. Den ene velkomstboken ble aldri lest. Den andre ligger på do til glede for alle besøkende. Jeg føler meg underlig lett. Kanskje jeg tar meg en tur i bokhandelen til helgen og tar en titt på nyhetene. Nei, hva er det jeg sier? Jeg har jo internett. Da ordner alt seg likevel.