Barack Obama har sendt et kort til Yann Martel, hvor han takker for Life of Pi. (Lenken fikk jeg på Flamme forlag)

Åh, hvor stilig er ikke dette? Jeg er en stor fan av Martels bok, som er en av de mestselgende bøkene de siste årene. Samtidig må det jo være kult for den verdensberømte forfatteren å få brev fra en som er universberømt.

Som 15-åring skrev jeg brev til Gerd Brantenberg. Jeg kunne ikke tro at hun rett og slett bare sto i telefonkatalogen, som om hun var et vanlig menneske! Brevet jeg skrev var langt og dedikert, og jeg fikk et veldig hyggelig svar. Men følelsene jeg hadde for henne da, var så preget av nesegrus beundring at det ikke en gang kan sammenlignes med tonen i Obamas brev.

En gang så jeg Selma Lønning Aarø. Da gjemte jeg meg bak et bord.

Når jeg blir rik og berømt, og respektert, skal jeg sende sånne lapper til forfattere jeg liker. Se hvordan Obama bare skriver «Mr. Martel –»; jeg tror brevet mitt til Brantenberg ble innledet med «Allernådigste høystærede Gerd Brantenberg, beklager at jeg forstyrrer deg med mitt ringe brev, –»

Jan Kjærstad – skulle jeg skrevet
Bøkene dine har vært en stor inspirasjon for meg, og flere ganger har jeg vendt tilbake til dem for stadig å oppdage noe nytt. De spesielle personene og universene som du skriver frem, hjelper meg å tenke stort.
Takk.
Kristin Hamran Storrusten (sign.)

Å skrive sånn som dette, med de vendingene og den majestetiske språkbruken… Jeg blir helt flau.

Tove Jansson –
Dine bøker er gaver til fantasien,

Ih. Jeg får frysninger. Men det er jo akkurat det jeg mener – jeg elsker bøkene til Kjærstad og Jansson, jeg beundrer dem, og likevel klarer jeg knapt å taste det inn på datamaskinen før jeg rødmer. Jeg må åpenbart øve meg opp på dette før jeg blir Statoil-direktør.