Orgien og andre fortellinger
Nina Lykke
Noveller, 174 sider
Oktober Forlag, 2010

Hvor mye skal en forfatters intensjoner ha å si for boka? Om man liker det man leser, fordi man tolker det på én måte, hva har det da å si om forfatteren har ment noe helt annet? Jeg spør fordi jeg tenkte ekstremt mye på intensjoner og tolkning mens jeg leste disse 9 novellene som handler om kvinner og menn, kjønnsmønstre, søskenforhold og ekteskap, uvennskap og vennskap og ikke bare en liten prosentandel hat. Når jeg sitter og rister på hodet over hovedpersonen, leser jeg boken riktig? Når jeg ikke har noen form for sympati for den gråtende kvinnen som møter seg selv i døra, har jeg tolket forfatterens hensikt på rett måte?

Er novellene skrevet som skrekk og advarsel om at sånn kan livet bli, eller er de ment å vekke medfølelse og et gjenkjennende nikk hos leseren? Nå stiller jeg mange spørsmål, men boken fikk meg virkelig til å tenke mye på dette. Jeg klarte ikke å løsrive meg fra tankene om hvordan jeg ville lest boken om jeg var 45 i stedet for 24.

For å gå litt tilbake i spørsmålene mine – det at jeg ikke har noen sympati for den gråtende kvinnen, og heller ikke så mange andre av personene som har fått hovedrollen i novellene, betyr ikke at jeg ikke likte novellene. Boken har sine klamme øyeblikk, blant annet tittelnovellen ”Orgien”, der assosiasjonene gikk til Anne B. Ragdes Bunnforhold, for meg er ikke det noe kvalitetstegn, men selv min helt Geir Gulliksen har jo gått god for den boka, så jeg vet at det finnes oppegående mennesker som elsker den. Novellesamlinger er stedet for ujevne lesninger og varierende kvalitet, men alt i alt mener jeg at Lykke kommer seg godt gjennom denne boka. Som høydepunkter vil jeg trekke frem ”Pang du er død” og ”Skål for kokken”. Særlig førstnevnte hadde en eksperimentell og original tone som jeg falt veldig for, og sistnevnte hadde en handling med en twist jeg likte veldig godt.

Hele tiden tror du at det vil skje noe som kommer til å snu opp ned på alt, og all denne forventningen legger seg som tusen bittesmå rynker i ansiktet. Men ingenting skjer, og en dag er du den gamle damen som lager kø på biblioteket mens du later som du er interessert i filmkvelden neste onsdag eller det kurset som heter ’Internett for seniorer’. Bibliotekaren smiler til deg fordi du er gammel og vennligheten hennes er en pause, og du later som om du ikke forstår og spør om det samme tusen ganger. Men bibliotekarens vennlighet tørker inn og smilet forsvinner. Kanskje du kan komme tilbake senere, sier hun. For nå er køen så lang og det er mange andre som også skal ha hjelp, vet du.
Å, unnskyld, sier du, og du smiler til bibliotekaren og til køen som har samlet seg opp, men ingen smiler tilbake.
– Utdrag fra ”Pang du er død”, s. 109-110

Språket er lett og ledig, samtidig som det er preget av hovedpersonenes ”dype” indre følelser. Og det er her min lesning kommer inn i bildet, for de fleste hovedpersonene var relativt irriterende kvinner som ikke kunne forstå hvorfor livene deres var blitt som de var blitt. I flere av novellene skildres et venninne- eller søsterforhold der ondskap, skjev balanse og baksnakking er hovedingrediensene og som leser vet jeg som sagt ikke om min sympati er ment å tilfalle de klagende hovedpersonene eller søsteren/venninna som muligens har skjønt hvor tafatt hovedpersonen egentlig er. Nå er det riktignok en novelle der søsteren helt klart er en ondskapsfull jævel, men i den er hovedpersonen så passiv at jeg allikevel ikke helt klarte å bestemme meg for hvem av dem jeg heia på. Men har det noe å si, når boka er spennende og god nok til å fullføre?

Uansett har Orgien og andre fortellinger blitt en bok jeg har kjent på, tenkt mye på og blitt redd av – er dette fremtiden, folkens? Skal vi alle sitte med et rødvinsglass for mye i hånda og ikke forstå hvorfor vi hele tiden blir misforstått, mens det kanskje burde være åpenbart? I så fall, ring meg og ta meg med på en tur ut av min egen medlidenhet, vær så snill. Jeg gjør hva som helst.