Hvilken bok leste jeg inn 2019 med? Og hvilken bok følger meg over til 2020? Sier det noe om mitt leseår?
Geir
For min del mener jeg definitivt at det sier noe om leseåret mitt. Jeg begynte med en slags programerklæring om å lese kvinnelige forfattere, men endte opp med under 50% kvinneandel. Men til selve saken: For hva kan man si at en skjønnlitterær leser som meg begynner med Kina-sakprosaen Young China, og leser meg ut igjen med Old West, eller 12 Rules for Life, som den også heter. (Intended joke der). Det har blitt mer sakprosa på meg enn det jeg pleier å lese. Av de 20,5 bøkene jeg har kommet meg gjennom, er 9,5 stykker i denne kategorien. Det skal sies at flere av de har litterære kvaliteter utover det middels gode. Begge Didions bøker Salvador og South and West er mer enn bare reportasjer, Sigrun Slapgard skriver guddommelig i Eg har sett jaguaren, og Geoff Dyer, som jeg hørte under Kapittel 2019 i Stavanger, kunne skrevet hva som helst og det hadde vært ordkunst. Hva som har satt seg av de 5053 sidene er vanskelig å si, men jeg har vært ganske fornøyd med kvaliteten, med et snitt på 4,1 i rating på Goodreads. (Her kunne det passet med et lite ekskurs om karaktersetting av leseopplevelser, men det får bli en annen gang). Tyngst å komme gjennom var nok Milkman av Anna Burns, selv om det er den mest anerkjente av de jeg har lest, mens den jeg har skrevet mest henrevet om er Ritualer av Kristin Hauge. Men dypt dypt der nede var det aller best å forestille meg at jeg lå i en sovepose i teltet på Roskilde og høre regnet dryppe på teltduken, og bassen drumme fra et konsert-telt eller fire, slik Linn beskrev det i den nydelige lille “Roskilde”. Aldri, aldri, aldri (nesten) har jeg lest en bok som har gitt meg slik en følelse av å være til stede akkurat der.
Silje
Ifølge Bokelskere var den første boka jeg leste i 2019 Snap av Belinda Bauer, men sånn jeg husker det ble jeg ikke helt revet med av boka og brukte ganske lang tid på å komme gjennom, så jeg har nok bare lest siste rest av den i januar. Da blir det riktigere å si at den faktisk første boka jeg leste i 2019 var Kinderwhore av Maria Kjos Fonn.
Jeg avslutter dette året uten å lese noen bøker, men i stedet med å skrive på et eget bokprosjekt. Så om den første og siste boka viser noen trend, må det være at mens jeg begynte året med ny giv for å fullføre påbegynte bøker og begynne på nye, avslutter jeg året med andre prioriteringer.
Mari
2019 er det året der jeg totalt mistet oversikten i hva jeg har lest av bøker, og ikke fordi jeg ikke skrev det ned – det ble for mange nettsider! Jeg var jo så lykkelig over at goodreads er en app, derfor begynte jeg der men fikk meg ikke til å avvikle bokelskere og dermed var det i gang. Legg til kampanjen Hele Norge leser og kaoset er komplett. Tendensen med å begynne på bøker og legge de fra seg for å la de gå i glemmeboka har visst økt på. Sist gjenfunnet er Paradise Lost, som jeg ambisiøst nok tenkte var fint å legge seg i kast med i 2019. Skylder på at den sikkert blei kjøpt høy på gravidhormoner i 2018. Permisjonstid gir ikke mer lesing av voksen-litteratur. Barnebøker derimot! Der føler jeg at jeg har koll altså.
Årets uventede favoritt er Sirkusskipet av som er lest høyt for begge barna til stor fornøyelse for alle tre. Verseformen er godt oversatt, illustrasjonene er flotte og bidrar til mange fine samtaler da de oppfordrer til å snakke videre rundt teksten og leite etter disse 12 dyra. Fargene er sterke, noe særlig minstemann setter pris på. Tror dette har vært årets mest gjenleste. Mest langdryge lesing er fortsatt Kjærlighet i Koleraens tid av Gabríel Garcia Marquez, den ble jeg visst ikke ferdig med i år heller.
Linn
Jeg starta 2019 med å lese The ballad of the sad café av Carson McCullers (<3) og nå på slutten av året leser jeg følgende: Hvile av Siw Aduvill, Sveve over vatna av Ragnar Hovland, Anna Hopes Expectation, Stephen Chboskys Imaginary friend og Kjersti Annesdatter Skomsvolds Den andre forsvinninga. Bøkene ligger spredd rundt i hvert sitt rom i leiligheten (og en av dem er en lydbok på mobilen) og det går sakte framover i hver av dem, men kanskje burde jeg ta lærdom av det jeg får med meg i boka Hvile og fokusere på en ting om gangen? Eller fortsette med multitaskingen min hvis det gjør meg lykkelig. Den som lever får se hvordan dette utarter seg videre i 2020. Jeg har klart å lese drøye 100 bøker hittil i 2019 og skal vel klare det samme i 2020 i hvert fall. Det blir aldri tomt! Heldigvis.
Folk kommenterer