Hver morgen kryper jeg opp fra havet
Frøydis Sollid Simonsen
Gyldendal, 2013

Åh, jeg kan se dere for meg, alle dere hoderystende bibliotekarer foran K-fond-stabelen, alle bokhandelbesøkende som snur dere etter Jørn Lier Horst, alle prisutdelere som ikke fikk med dere denne utgivelsen en gang, alle surpomper som tror at kortprosa er drittprosa, alle ungdomsskoleelever som ikke vil prøve dere en gang. Jeg har bare en ting å si:

SKJERP DERE!

Tora skrev en god anmeldelse her, og jeg har intervjuet Frøydis selv om jeg ikke hadde lest boken. Det har jeg nå. Boken er alt det Tora skriver, men hun skriver jo faktisk ikke at den er morsom! Ja, den er fin og rar og underfundig og setter i gang en masse tanker og lærer deg ting om fotosyntesen du slett ikke visste – men den er også noe du ler høyt av og fniser inni deg til.

Selvportrett av Frøydis Sollid Simonsen. <3 <3 <3 fra bokmerker.

Det er en slags handling i boken. Men viktigere enn handlingen er innfallene, ideene og krumspringene og alle de innskutte setningene som flyter rundt hverandre og brytes opp av de korte, korte kapitlene. Jeg pleier ikke å like så godt fortellinger som ikke forklarer meg hva som skjer. Men i denne boken lærer jeg så utrolig mye annet om biologi og vitenskap og alt det rundt.

Når jeg blir stor kommer Frøydis Sollid Simonsen til å være en kjent forfatter. Kanskje tegneserieforfatter (følg bloggen hennes, les vond og perfekt tegneseriestripe), kanskje romanforfatter, kanskje noe helt annet, men hun kommer til å være kjent. Og da skal jeg le høyt av alle dere forutinntatte bibliotekarer, bokhandelbesøkende, prisutdelere, surpomper og ungdomsskoleelever og hyle: HVA VAR DET JEG SA!?!