Tatum O’Neal
A Paper Life
HarperCollins 2005
285 sider

Selv om Tatum O’Neals liv inneholder nok av drama til en bok eller to, er det uten tvil én spesiell hendelse som plasserer henne i historiebøkene: hun vant en Academy Award bare ni år gammel, som den yngste noen gang (beste birolle i filmen Paper Moon fra 1973). Og det er fra denne filmtittelen hun har hentet tittelen på sin selvbiografi, en bok hvor hun ikke legger noe imellom. Og nettopp de mange åpenhjertige beskrivelsene av stjernene hun møtt var et av de store selling points da denne boka kom ut for noen år siden.

Biografier – og jeg tror det gjelder selvbiografier også, om enn ikke like åpenbart – følger hovedsaklig et av to hovedspor. De forteller om et liv gjennom et eller annet originalt narrativt grep, kall det gjerne en konstruert syntese. Eller de utnytter de mange episodene som et liv nødvendigvis består av til å bygge opp en mosaikk av anekdoter. Den første metoden er gjerne akademisk og krevende, og noen ganger drepende i sin omstendelighet. Den andre er mer underholdende og konkret, men samtidig mer kronologisk enkel. A Paper Life tilhører definitivt sistnevnte kategori.

Dette er boken for folk som liker sladder, og her snakker first class Hollywood sladder. Tatum har nok å ta av, både om seg selv og andre. Hun har god hukommelse, men ingen skarp penn. Hun virker troverdig, men mangler evnen til å antyde noe mer enn det som står svart på hvitt. Hun som nesten ikke kan huske et liv utenfor rampelyset, bruker omtrent null setninger på å reflektere over hva stjernelivets konstante narko-, pille- og alkotåke innebærer rent mennesklig, og hva slags samfunnsmekanismer som tillater dyrking av disse menneskene på daglig basis. (En del slike tanker finner man for eksempel i Michael J. Fox’ gode memoarbok Lucky Man.) 

Det er likevel et par gode ting i A Paper Life som fortjener omtale. Ikke minst gjelder det Tatums inngående – og igjen anekdotiske – beskrivelser av sin far, filmstjernen Ryan O’Neal, og sin tidligere ektemann, John McEnroe. De er så mye tilstede i denne boken at et visst inntrykk er dømt til å sette seg hos leseren. Og nei, ingen av de to kommer godt ut av det!

Det mest interessante grepet i boka er hvordan den ivrige dagbokskriveren Tatum bruker tidligere dagboksnotater og blander dem sammen med den voksne og mer distanserte fortelleren. På den måten får to ulike stemmer – fra samme person på ulike stadier i livet – lov å kommentere de samme hendelsene. Spennende, men ikke brukt konsekvent og dessverre for lite. Man kan nesten ane en eller annen konsulents formaninger om den «eksperimentelle» stils kommersielle turn off-effekt.

Latest posts by Gaute Johann Berg (see all)