ViVi
Susanna Happonen
Dikt
Oktober, 2013

fra vektløshet stiger vi opp
på en blek brygge
etterlater vi spor som bruker hele natta
på å forsvinne

Det var på Debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo nå i desember jeg først hørte om Susanna Happonen. Hun kom frem til mikrofonen og med trygg fremførelse tok hun oss med seg inn i den første diktsamlinga si, Vi. Da hun gikk ned igjen pustet jeg tungt ut. Ikke fordi jeg var letta, men fordi jeg glemte å puste mens hun leste. Jeg var redd for å puste og dermed forstyrre følelsen jeg satt med. Følelsen man får når en forfatter virkelig kan formidle teksten sin. Følelsen man får når man oppdager talent.

Susanna Happonen skriver fine dikt. Vonde dikt. Vakre dikt. Disse motsetningene er kanskje ikke alltid motsetninger, men kan fungere helt glimrende sammen. Eller de kan falle over i melodramatikken. Happonen fremviser eksemplarisk balansekunst, tro meg – dette fungerer.

vi fortsetter bare
nå slåss vi
på strendene slåss vi
i landingsområdene
slåss vi på jordene og i gatene
slåss vi i åsene slåss vi som greiner
hver knopp er en kropp
hvert skudd bærer tiden
sekundet vi alle er i fallet
og ingen av oss

I løpet av første gjennomlesning av Vi satt jeg med følelsen av at Happonen forklarer meg noe som er større enn meg selv, hun vet noe jeg ikke vet og som hun vil vise meg. Jeg greide ikke sette ord på det. Ikke noe religiøst eller spirituelt, ikke noe kleint eller pompøst, men igjen denne følelsen av ikke å tørre å puste skikkelig. Jeg måtte gi tapt for det underveis, for selv om diktsamlinga ikke er spesielt lang så er den for lang til at jeg kunne la være å puste i løpet av lesingen.

vi hvisker så lavt at ingenting høres
men alt vi forteller er godt
i natt bor det gode et sted i huden
og vi må kle av oss
så godheten i oss
kan løsne

Ved annen gangs gjennomlesning fant jeg ordene som for meg best beskriver tematikken i denne diktsamlinga. Livets kompleksitet. Her sitter vi og tror vi kjenner smerte, tror vi kjenner lykke, tror vi kjenner fortvilelse. Happonens dikt viser hvor fint, vanskelig og brutalt livet kan være, og at hvilket vi vi tilhører er avgjørende – for hvordan vi ser på andre mennesker, hvordan vi takler det vi opplever. Hva vi ser når vi ser oss omkring.

det er ingen skoger
det har aldri vært det
bare rekker av trær og i vår
er det kjøttjord vi pløyer i vår har vi alle
hoder å så

Happonen bruker en slags gjentagelse som skiller seg ut og som jeg til å begynne med syntes var litt merkelig, fordi den opplevdes urytmisk. Dette viser seg å være briljans som det tok meg noen dikt å se, og altså ikke mangel på rytme eller noe annet. Happonens lek med rytme og gjentakelser blir heller noe av det fineste med diktsamlinga, og jo flere ganger jeg leser diktene, jo mer ser jeg i dem, jo klarere kommer Susanna Happonens talent frem.

Det glipper. Vi passerer hverandre, oss selv uten hilsen. Leken går og vi
sender kjøtt gjennom leken. Masser av kropp har vi her har vi hender som
mangler. Hender å holde i. 

Det eneste jeg har å utsette på denne diktsamlinga er at den ikke er lang nok, det er ikke mange nok dikt, jeg vil ha mer, flere. Jeg leser om Susanna Happonen at hun jobber som scenetekniker, og kan ikke motstå fristelsen til å foreslå at tida nå er kommet for at Happonen selv inntar scenen. Og leser fra diktsamlinga Vi.

 

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)