”Øving er for drittband”
Kjetil Mosnes
Kapabel forlag
168 sider

Den første bergensbølgen slo i land rett før jeg flyttet til Bergen, og alt jeg fikk med meg var den siste elleville festen på Grieghallen i 2004. Så ble vi avspist med ironiseringsfasen (Harald Eia som ramser opp navnet på nye undergrunnslabel som skapes i Bergen hvert minutt), og påstander om hyping. Greit nok det, men resultatene sto fjellstøtt, bandene som hadde vært en del av denne bevegelsen var jo store, Röyksopp, King of Convenience , Datarock, Ralph Myers, Annie, så det kan ikke bare ha vært hype.

Kjetil Mosnes er et tidligere medlem av Datarock og han observerte og deltok i denne musikkgullalderen i Bergen. Boka hans tar for seg hvordan det hele skjedde, gjennom en mer eller mindre kronologisk gjenfortelling av det som hendte i de dager, hvordan bergensbølgen bygget seg opp, og røverhistoriene som fulgte med. I senter for hele opplegget er Mikal Telle, som fremstår som en idealistisk musikkentusiast med teft for nye band, og litt dårlig kontroll på økonomien. Parallelt med dette forteller Mosnes også sin egen historie om hvordan Datarock ble til.

Alle har vel hatt følelsen av at vi skulle levd i en epoke der ting skjedde, du skulle vært en del av studentopprøret i ’68, hengt ut med intellektuelle i New York på 50-tallet, eller deltatt i revolusjon, i det hele tatt, vært en del av en oppblomstring drevet av kreativitet og nye ideer. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle ønske å ha levd i Bergen på sent 90-tall og tidlig 00-tall, men når jeg leste ”Øving er for drittband” tar jeg meg selv i tenke at det var der skulle jeg ha vært. Hengt ut på Agora og betalt 50 kr for å se Kings of Convenience, Ralph Myerz & the Jack Herren Band, Bjørn Torske og Erot spille, eller vært på Den elleville festen på Kvarteret der det var ville tilstander og folk lekte med glowstics og urinerte ut av vinduene ned på køen utenfor.

Det føles riktig og viktig at denne perioden blir dokumentert, og det er morsom lesning. At den mangler litterære kvaliteter får heller være. Stilen er gjenfortellende, Mosnes har skrevet ting ned som om han skulle fortalt det til deg over et bord på Garage. Du ler, og blir litt sjokkert, men du lever deg jo ikke inn i det. Teksten hadde vært bedre dersom leseren ble dratt mer inn i handlinga. In media res som vi lærte på ungdomsskolen. Stilen hans er også relativt muntlig, som her om Skatebård:

Jeg husker Bård fortalte at da han på et tidspunkt oppdaget ravekulturen, begynte han å gå ute i skogen og danse for seg selv mens han hørte på ravemusikk i hodetelefonene. Bårds debututgivelse, tolvtommeren ”Skateboarding was a crime (in 1989)” ble raskt utsolgt, og i dag må du ut med en god slant penger dersom du vil sikre deg en kopi på eBay.

Noen ganger føles det som om Mosnes snyter deg for det som var virkelig gøy, det han ikke kan fortelle, men ikke kan motstå fristelsen for å hive inn i en bisetning.

Boka er heller ikke dokumentarisk: faktasjekk og kildebruk (utover venner i miljøet) virker ganske fraværende,
selv om bildematerialet frisker opp historien. Likevel får man inntrykk av at den gir et noenlunde sannferdig bilde, selv om den åpenbart har et ønske om å gi en real beskrivelse av Mikal Telle, gi han kred for det han har fått til, og tilgi hans økonomiske problemer.

”Øving er for drittband” er i all sin enkelhet, en rettfrem, men inspirerende fortelling. Du tar deg selv i å beundre de som får ting til å skje, og ønske at du skapte noe selv. Men those who can’t do, teach, and those who can’t teach skriver en blogg om det.

 

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)