Bokmerker på Radio Nova
26. januar 2012 | Julie Eliassen Brannfjell | 3 kommentarer
I dag var redaksjonsmedlem Julie i studio hos Tekstbehandling, Radio Novas litteraturprogram. Bokmerkerredaksjonen var, sammen med Kristine Kleppo (Kommafeil), invitert for å diskutere ”bokbloggernes rolle i forhold til litteraturkritikken”.
Programposten var en oppfølger til ”kritikken” som Bernhard Ellefsen rettet mot Bokmerker i Vagants desemberutgave. Teksten resulterte i en debatt på Kristines blogg, hvor hun tok bokbloggerne i forsvar.
Sendinga ligger på nett, vi valgte å gjøre som politikerne, snakke om vår egen politikk heller enn å gå i forsvar eller angrep.
Underveis i debatten på Kommafeil.com ble det etterlyst at vi skulle komme med et svar til kritikken. Vi valgte å ikke gjøre dette, hovedsakelig fordi vi ikke syns kritikken føltes relevant. I sin enkleste form handlet den om at nivået på bokblogger er for lavt for skribentens smak. Han mener det gjøres av amatører som utgir seg for å være på samme nivå som Ane Farsethås.
Vi syns ikke nivået vårt er for lavt, vi har ingen problemer med å oppfattes som amatører og vi har aldri gitt oss ut for å være noe annet enn det vi er.
Vi tror at et mangfold av folk som leser litteratur, skriver om litteratur, og diskuterer litteratur er en berikelse heller enn en forringelse. Demokratiseringen av det offentlige rom syns vi er viktig, at flere slipper til tar ikke nødvendigvis fokus fra andre, det gir mer mangfold.
Det siste året har vi publisert mindre enn tidligere, noe vi tror er en naturlig følge av å ha hatt en periode der vi var veldig aktive. Vi har sett på hvordan vi skal kunne fortsette å drive Bokmerker i den ånden som vi grunnla den med, og vi tror vi har mange spennende ideer for det fremover. Bokmerker er ikke en blogg som vil tilfredsstille alles behov, men for de av dere som syns det er stas å lese oss sier vi takk for tilliten, og vi håper at vi også i fremtiden kan gi dere noe å lese som dere setter pris på.
Vi er glad for alle de positive støttemeldingene vi har fått, det har motivert oss og gjort oss glade, takk skal dere ha!
Hilsen redaksjonen i Bokmerker
Julie anmelder vårkatalogen: Aschehoug
22. januar 2012 | Julie Eliassen Brannfjell | 3 kommentarer
Hva kan vårkatalogen gi DEG?
I et samfunn som krever effektivitet, tar boklesning for mye tid. Lesingen burde bidra til å skape verdier, i form av smalltalktemaer til nettverksbyggning, og da er bredde å foretrekke framfor dybde.
Hvor mange ganger har du gitt inntrykk av å ha lest en bok, kun basert på omtale, i en intellektuell samtale? Husket en formulering fra en anmeldelse, parafrasert den overbevisende, og elegant unngått det stikkende spørsmålet: Har du lest den? Med det etterfølgende: Den MÅ du lese! (underforstått, den burde du ha lest allerede).
Forlagenes kataloger kan gi rask uttelling slik at du virker mer belest og oppdatert enn du er, men er Aschehougs verdt å lese?
Norsk og folkelig
Et år jeg gikk på flere bokslipp funderte jeg litt på hvilken personlighet de forskjellige forlagene hadde, og jeg kom vel til at Aschehoug er det nærmeste et forlag kan komme å være NORGE. På godt og vondt. Et tilsynelatende mangfold innen sjangre og antall utgivelser, men samtidig trygt, godt og kjedelig. Denne vårkatalogen er intet unntak.
Vårkataloger er selvsagt PR-materiale mer enn noe annet. Katalogen er lang, med hele 88 sider (kun skarve 15 sider kortere enn høstkatalogen), men du må ikke lese alt. Etter side 71 er det kun faktabøker, og bortsett fra Julie M. Brodtkorbs bok Bare en kvinne? akter jeg ikke å plukke med meg noe derfra. Men er du kake- og slankematfan er det selvsagt mer å hente etter det også.
Katalogen starter frisk med debutanter, noe som kan sees som en avveining mellom børs og katedral, ettersom nyhetsverdien kanskje helst ligger hos de etablerte forfatterne, men sånn gjør de det hos Aschehoug, og fint er det. Disse tre debutantene kan trenge all den oppmerksomheten de kan få. En krim, en samling med prosa og dikt (Hvalfall) og en bygderoman i Syden. Sistnevnte har taglinen ” SÅR, HUMORISTISK OG PARODISK OM FEM SKAKKJØRTE INDIVIDER” og underpunkt ”En uflidd fortelling om å prøve og finne sin plass i tilværelsen” gjør at jeg tenker at dette er så norsk som en debutroman kan bli. (Debutant: Jan P. Solberg- Señor Stig).
Salgsbulliter
La oss stoppe litt. Underpunkter? Ja, katalogredaksjonen syns det er kult å summere opp hvorfor du skal lese bøkene med små bulletpoints. Eksempler fra katalogen:
•Dystre familiehemmeligheter kommer fram i lyset
•Plott og historiekunnskaper sjarmerer og overbeviser
•Forfatterens to første bøker om førstebetjent Halvor Heming er solgt til utlandet
. Store forventninger til tredje bok.
• God forteller med smidig og rytmisk språk.
• Skriver gjenkjennelig om småbyer og bygdesamfunn på Østlandet.
Osv.
Tenker du at dette er sakset fra konsulentuttalelsene? Det gjør i alle fall jeg, og er litt usikker på hvor lurt det er. Det blir fort klisjeer og salgsargumenter som skal føre til at forlaget utgir boka, ikke at folk skal få lyst å lese den. Det er kanskje en smakssak.
Hva med bøkene da?
Byr Aschehoug på stjerner? Gjengangere som Unni Lindell og Tom Egeland, og Arto Paasilinna på oversattavdelinga spriter opp, samt Jostein Gaarder på barnebok, men ingen av dem virker spesielt morsomme, mer folkekjære. I god norsk ånd med andre ord.
Jeg skal ikke være helt useriøs, de mest interessante bøkene Aschehoug byr på er etter min mening:
FRANK SCHÄTZING: Grensen (litt sånn science thriller fra forfatteren av Svermen)
ANNIE RIIS: En som het En (dikt, sykt fin tittel)
SIGMUND JENSEN: Taushetens tårn (sivilisasjonskritisk roman om USA skrevet av en nordmann, om det dette er bra skal jeg trekke tilbake ALLE fordommer)
LARS HAGA RAAVAND: Hvalfall (dikt og prosa med hvalskjellett som reisverk (!))
(OBS! Utvalget er ikke basert på forventet kvalitet, men på hvor gøy det høres ut.)
Stilkarakter?
Flott med skyggeeffekter? Eller?
La oss snakke design, for ALT i dagens samfunn handler jo om ting er pent og stilig. Selv gladlaksene i Vagant investerer mye i å få de viktige tankene sine pakket veldig pent inn så vi skal ha lyst å lese dem. Aschehoug satser i alle fall ikke på noe trendsegment, men mer folkelig design. Boktitlene har en slående skyggeeffekt, mer kult på krim enn diktsamlinger, men ikke spesielt minimalistisk, rent eller enkelt, som jeg jo har skjønt er det kule.
Mye som skjer...
Debutantfugl?
Alle sidene har mange ”designelementer”, om man kan kalle det det. På sett og vis er det ærlig, “vi er et folkelig forlag, for trivelige mennesker som sannsynligvis bruker comic sans på jobbmailene sine”. På en annen side, dersom vi har en egen side for å annonsere at nå kommer de tre debutantene trenger vi kanskje ikke en stygg blå oval som minner oss på at det er debutanter. Men de grafisk designerne bak dette er ikke helt tapt bak en vogn, de har jo tross alt funnet et fint gjennomgangsbildetema til katalogen, fugler!
Er det kleint? Ja litt. Jeg lurer på om hver kategori har en fugl som symboliserer temaet. Hva er en typisk debutantfugl? En av fuglene må være en bokfink, ellers henger ikke verden sammen. I fjor brukte for øvrig forlaget bare duse blå tittelsider, så kanskje er det bedre med fugler. Et av de nye designgrepene av året, siden det ellers er mye likt som i høst.
Hot or not?
Alt i alt, elsk eller hat? Jeg gir det følgende kulepunkt:
- ikke nok spennende bøker til å forsvare det estetiske vakuumet du utsetter deg selv for
- kan gi noen smalltalkstartere som hvilken fugl du identifiserer deg med
- begynte å vurdere hvorvidt Djevelkysset en en typisk Unni Lindell-tittel
- Jevnt over, helt ok
Uklart, men ikke tanketomt
17. januar 2012 | Axel Berg-Larsen | 0 kommentarer
Open minds
Susan Kaye Quinn
338 sider
CreateSpace 2011
Telepati er en klassiker i science fiction. Det å virkelig kunne lese og forstå et annet menneske og kjenne deres innerste tanker har alltid vært et yndet motiv, ofte kombinert med en kommentar om hvor isolerte mennesker er i sitt eget hode. Motiv kombineres ofte med den utstøtte, tankeleseren er alene om evnen og må holde evnen hemmelig for ikke å bli sperret inne eller utstøtt. Open Minds er en interessant ny sci-fi bok for ungdom som tar vrir på denne ideen til den er nesten ugjenkjennelig.
A zero like me should not take public transport
Open Minds foregår i vår verden med en eneste liten tvist. Flere tiår før boken starter, begynner den oppvoksende generasjon å utvikle telepatiske egenskaper, grunnet en rekke uforutsette bieffekter fra nye medisiner. Dette premisset er en smule tynt, men verdenen Quinn bygger på dette grunnlaget er fascinerende. Først blir de nye tankeleserne sperret inne og utstøtt, men det kommer snart for en dag nærmest alle født etter et gitt årstall utvikler evnen. Samfunnsordenen blir endret, teknologien tar en ny vending og verden spinner i en radikalt endret fremtid. Å lese tanker er lett, men å sperre andre ute er mye vanskeligere, så en overflatisk åpenhet og en helt annen forståelse av andre menneskers synspunkter blir dagligdags. Tankekontrollerte grensesnitt på de fleste apparater er normen, talespråk blir sett på som usofistikert og barnslig og skoleundervisning foregår direkte via tankeoverføring i de fleste tilfeller.
Møt Kira, et Null. Hun er 16, og er fortsatt ikke en Leser. For hver dag som går er det mer og mer klart at hun aldri vil utvikle evnen, og dermed bli delegert til den nederste delen av samfunnet for resten av livet. Nuller kan ikke interagere med de fleste teknologiske apparater, og blir sett på som mentalt handikappede. Men i tillegg er de sosialt utstøtt, for ingen tør stole på dem når man ikke kan lese tankene deres, og de blir rutinemessig ekskludert fra de fleste jobber Kira har alt mistet alle vennene sine og hun greier bare så vidt å henge med på skolen der alt blir undervist via tankeoverføring. Kira er delvis resignert til et liv som paria når hun møter Simon og finner ut at hun kanskje ikke er et Null likevel. Hun er noe mer enn en Leser, hun er en skriver, en ”jacker”.
Zeros didn’t attend college. No one trusted them to do real work, so what would they need college for?
Kira oppdager at hun ikke kan lese andres tanker, men hun kan ta kontroll over dem. I en av de bedre delene av boka følger vi Kiras indre kamp med seg selv. Hun kan endelig få det hun alltid har ønsket seg, men for å få det til må hun ta kontroll over tankene til alle hun møter, selv sin egen familie. Hun er fortsatt utstøtt, men nå er hun i en maktposisjon. Hun brenner etter å ta livet sitt tilbake og ta en ørliten hevn på alle de som har ekskludert henne. Men Kira er selvsagt ikke alene om denne evnen, og hun oppdager snart at det meste hun har tatt for gitt om samfunnet hun lever i kanskje ikke er slik hun tror…
Handlingen her er på ingen måte original, det hele kan til tider være ganske klisjefylt. Det som gjør at Open Minds likevel er interessant lesning er at samfunnet som beskrives er så besnærende. Blant annet er stillheten som Kira lever med i en verden der kommunikasjon er 90 % telepatisk vanskelig å forestille seg og ganske uhyggelig. Parallellen til døve og stumme er ikke tilfeldig, men Kira har store problemer mest fordi alle ser på henne som farlig uforutsigbar og muligens løgnaktig fordi de ikke kan lese tankene og følelsene hennes.
Hvordan Kira baser med store etiske problemer som evnene hennes etter hvert gir henne er spennende, men kunne kanskje vært enda bedre realisert. Her minner boken om The Hunger Games, der Kathniss blant annet har liknende etiske dilemma som ikke helt blir grundig nok utoforsket. Det er jo også betimelig, for The Hunger Games har gått fra seier til seier, og lesere av den serien vil trolig også like Open Minds. Dessverre, i likehet med Collins, finner ikke Quinn den stødige avslutningen hun trenger. Etter ca. 2/3 faller handlingen delvis sammen, og man får følelsen av at forfatteren ikke helt vet hvor hun ønsker at fortellingen skal gå. Kira blir også en mindre interessant person ettersom boken når sitt klimaks, noe jeg ble ganske skuffet over.
Men til tross for dette er Open Minds en bok som gir en morsom vri på et gammelt science fiction tema, og helt klart en god bok å prøve seg på når man er ferdig med The Hunger Games og ikke har lyst til å lese mer «voksen» science fiction. Quinn har allerede annonsert en oppfølger, Closed Hearts, så hun har mulighet til å rette opp kursen før fortellingen sporer helt av.
For de som vil bryne seg på mer moden sci-fi om telepati, anbefales Alfred Besters sjangerdefinerende The Demolished Man og The Stars My Destination.
Tags: Alfred Bester > Dystopi > Skole > Tankelesing > Telepati > tenåring > The Hunger Games > Utstøtt > YA Science fiction
Spurn: Den Siste Boken Noensinne
16. januar 2012 | Kristin Hamran Storrusten | 0 kommentarer
“Det har nylig gått opp for meg at enhver som beskjeftiger seg med litteraturkritikk og bitte litt flyskrekk har en perfekt lakmustest for hvorvidt boken man holder på med er verdt bryet.” skrev Ingri her om dagen, og mente i samme slengen at Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami ikke er Den Siste Boken Noensinne.
Vel, hvis ikke Murakami er den siste boken du skal lese før du dør, hva er Den Siste Boken Noensinne, da?
Axel
Hvis det er sånn at dette er noe du skal lese ferdig før du dør, da tar jeg noe skikkelig langt noe, så det blir lenge til! Jeg velger Ringenes herre. Jeg griner alltid på slutten. Jeg leste den første gang da jeg var ni år, og det var stygt…
Eira
Jeg vil nok gå for Storbytrilogien av den fantastiske danske dikteren Dan Turèll, og høre Turèlls stemme i hodet mitt, fortelle om København, om livet, om musikken, skrivingen, om alt som er.
Hanne
Jeg vil at den aller siste boka i mitt liv, er den boka som får alle brikkene til å falle på plass og hjertet til å slå litt fortere. Eller kanskje jeg heller vil gå inn i døden med ei latterkule, sånn som jeg lo av Haikerens guide til galaksen, det kunne vært fint. Men aller mest vil jeg lese ferdig evighetsprosjektet mitt. The Waves av Virginia Woolf, med andre ord.
Ingri
Da kommer jeg til å være i det dramatiske hjørnet, og det passer fint å gå ned med Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle. Jeg skal dø med engasjement, og veldig scenisk.
Julie
Jeg sparer Danny og den store fasanjakten som den siste jeg skal lese. Jeg har lest absolutt alt av Roald Dahl, og mange ganger, både voksen- og barnebøkene. Det er så trist å være ferdig med et godt forfatterskap, derfor har jeg spart den siden jeg var liten. Da jeg så LOST, oppdaget jeg at han australske hadde det på samme måte, når alt begynner å riste og skulle gå til helvete tok han tar fram boka og nileste. Det blir sånn med meg også tror jeg.
Kristin
I et slikt øyeblikk regner jeg med at man ikke kan konsentrere seg, og i motsetning til Axel velger jeg kort – det er ikke en hel bok en gang. Jeg velger “Hentet” av Johann Grip, fordi jeg kan det utenat og derfor kan gripe til det uansett hva situasjonen er, og dessuten fordi jeg håper at det vil skje nøyaktig slik.
Linn
Hvis man skal gjenlese noe, må det jo være det beste man har lest, og da sier jeg Nordkraft av Jakob Ejersbo. Men nei, jeg velger Sent i november av Tove Jansson.
Hva jeg snakker om når jeg snakker om flyvning
13. januar 2012 | Ingri Løkholm Ramberg | 1 kommentar
Det har nylig gått opp for meg at enhver som beskjeftiger seg med litteraturkritikk og bitte litt flyskrekk har en perfekt lakmustest for hvorvidt boken man holder på med er verdt bryet.
Jeg vil ikke si jeg har direkte flyskrekk, men jeg liker ikke spesielt godt å fly heller. Og på nesten hver eneste flytur kommer det et øyeblikk med turbulens, og da passerer livet mitt i en selsom revy mens jeg tar omgivelsene mine i dramatisk øyesyn. På flyturen jeg tok i går fra Oslo til Trondheim, røsket jeg i siste øyeblikk med meg Haruki Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, da jeg har blitt forfatteren anbefalt av stort sett alle jeg kjenner. Midtveis i Murakamis skildringer om løping, skriving og mental styrke gjorde sikkert nok noen turbulente minutter seg gjeldende, og det er dette som er poenget mitt: det første jeg tenkte i disse få dramatiske minuttene, var at jeg slett ikke var fornøyd med at det var nettopp denne boken som skulle få bli den siste boken jeg noen gang leste.
Flere anmeldere later til å være over seg av lykke over at Murakami endelig letter på sløret og deler tankegangen sin med alle sine lesere, og kanskje er problemet mitt at jeg rett og slett ikke er interessert nok i forfatteren – jeg har jo ikke lest noe av ham før – til at dette er tilfredsstillende. Når det er sagt, har boken absolutt kvaliteter: Passasjene hvor han skriver om å skrive romaner, er langt mer interessante enn avsnittene han har satt av til å gjøre rede for treningsskoene sine. Og jeg liker godt å få nyansert bildet av at enhver forfatter er et nervevrak med sneip i munnviken og whisky i umiddelbar nærhet i tilfelle familien ringer; men for at jeg virkelig skal få noe igjen for å lese en treningsdagbok, må jeg nok være passe overbevist av forfatteren allerede. Og det er jeg jo ikke.
Jeg har allerede blitt fortalt fra flere leire at for noen som ikke har lest Murakami før, er denne filosofiske treningsdagboken helt feil sted å begynne, og jeg skal nok forsøke igjen med en av romanene hans, men i denne sammenhengen begynte jeg utelukkende å savne Tomas Espedals bok om gåing framfor denne litt trivielle boken om løping, og konkluderer derfor med følgende:
Fin bok? Ja. En verdig kandidat til Den siste boken noensinne? Nei.
neste »