Farvel i tre akter
2. september 2010 | Anna Katharina Fonn Matre | 2 kommentarer
Kanskje var ikke jeg trist da jeg i går avsluttet et mangeårig forhold til bokklubben min. Men jeg tror bokklubben var det. Eller så har de begynt å ta realitetene innover seg. Bare se her. Utmeldingsprosessen er vist i tre trinn. Det hele var i grunnen ganske greit. Bare et tastetrykk skulle til. Trodde jeg.
Jaha. Okei. Nei takk. Jeg velger “fortsett utmeldingsprosess”. Men det stopper ikke der. Bokklubben tviler nemlig på at jeg har tenkt noe særlig igjennom avgjørelsen min, og de prøver seg igjen.
Og så en siste gang. Sånn for sikkerhets skyld. De har registrert at jeg ønsker å melde meg ut, står det. Ja, tenk, det har jeg fått med meg. Legg også merke til den hypnotiske setningen som snor seg nederst på siden hele veien. Rørende vakker strategi.
Ha det!
El farvel
1. september 2010 | Anna Katharina Fonn Matre | 2 kommentarer
I dag meldte jeg meg ut av bokklubben. Omslaget til Tove Nilsens seneste bok Nede i himmelen dumpet ned i innboksen min med trussel om senere å materialisere seg i postkassen hvis ikke jeg sporenstreks tok affære, og jeg bestemte meg der og da. Jeg er ikke trist. Men kanskje litt skuffet.
Bokklubben har fulgt meg som en trofast venn fra barnsben av, kun med en liten pause i slutten av tenårene. Da jeg ble student, meldte jeg meg inn igjen for å kunne følge med på boknyhetene. Men det hele har i grunnen vært et mas fra ende til annen. Likvel har jeg trofast avbestilt månedens bok i fire lange år, noe jeg vil karakterisere som en bragd i seg selv. I starten kjøpte jeg ingenting fordi bøkene var for dyre. Hvilken student har råd til å kjøpe hardcoverbøker, selv til reduserte priser? I det siste har jeg innsett at jeg like gjerne kan pløye meg igjennom forlagenes kataloger på egenhånd.
Dermed tar et fire år langt forhold slutt. Det har vært mye enveiskommunikasjon hvor Bokklubben har fylt innboksen min med tilbud på bøker, dvder, treningsutstyr og lysestaker. Ja, for Bokklubben begrenser seg ikke, som navnet kanskje skulle tilsi, til det skrevne ord. En gang jeg var på jakt etter en slik kakebeholder i plast med bærereim, var det Bokklubben som reddet meg ut av knipen. Det skal de har takk for. Men helt saklig er nå likevel ikke dette overveldende tilbudet.
Min kjære moder har fått noe de fleste ville karakterisere som drømmetilbudet fra bokklubben sin. Da hun etter mange trofaste år meldte seg ut, sa bokklubben “okei, du slipper de der masete meldingene hver måned!” Hun har rett og slett det privilegium at hun selv kan velge hva hun vil bestille. Ingen avbestillingsmas eller kjøpepress. Man kan jo spørre seg hva som skiller denne type bokklubb fra en bokhandel, men la oss ikke dvele ved det.
Eller, forresten. La oss dvele litt. For det er bare uker siden Cappelen Damm sendte ut pressemelding om en “ny og enklere bokklubb på nett”. Sammen med Tanum Bokklubber og Dagbladets nye litteratursider kommer de med en revolusjonerende oppfinnelse. “Dette blir en ny og enklere type bokklubb i norsk sammenheng, uten avbestilling, hvor medlemmene selv aktivt bestiller det de vil ha,” skriver Cappelen Damm i sin pressemelding. Det blir fortsatt månedsbrev, nå via det nye og miljøvennlige mediet e-post, men ellers fungerer altså denne bokklubben som en nettbokhandel. Selv nettbokhandler har månedsbrev. Jeg har selv skrevet meg på et utall slike e-postlister for å slå kloa i en gratis bok.
Hva er det da som gjør at de kaller seg bokklubb? Jeg finner ingen lysestaker eller fleecetepper når jeg klikker meg inn på Litteraturklubbens nettsider. Bare en stor, gul boks lyser mot meg med budskapet “ikke nødvendig å avbestille” og “ingen kjøpsforpliktelser”. La oss da ta en titt på hva Bransjeavtalen definerer som en bokklubb. “Med bokklubb forstås virksomhet som periodisk distribuerer bøker etter løpende opsjonsavtale med sluttkunder som har medlemskap i klubben.” Jaha. Ordboken hjelper oss ikke så mye mer når den gir oss definisjonen “foretak som sender ut bøker med jevne mellomrom til medlemmene”.
Men la oss for all del ikke la oss styre av falmede tradisjoner. Kanskje er det på tide å omdefinere og omstrukturere? Eller la oss bare være ærlige og si at bokklubbenes tid er forbi. Det tidligere monopolet på informasjon er for lengst felt av internettets inntog. Jeg ser bare for meg at det er meget ubesluttsomme mennesker med dårlig tid som i dag drar nytte av det tilbudet bokklubbene har å komme med. De fleste andre foretrekker nå å velge bøkene sine selv.
Onsdag 1. september gjorde jeg det slutt. Jeg er ikke trist. Men litt melankolsk. Velkomstgaven jeg fikk for fire år siden i form av en gymball ligger nå flatpakket under sengen og støver. Den ene velkomstboken ble aldri lest. Den andre ligger på do til glede for alle besøkende. Jeg føler meg underlig lett. Kanskje jeg tar meg en tur i bokhandelen til helgen og tar en titt på nyhetene. Nei, hva er det jeg sier? Jeg har jo internett. Da ordner alt seg likevel.
100 000 dikt over Berlin
1. september 2010 | Eivind Haugen | 0 kommentarer
Den chilenske kunstnergruppen Casagrande slapp lørdag kveld 100 000 bokmerker med dikt fra 80 forskjellige poeter fra Tyskland og Chile.
Ifølge The Guardian og Lyrikline var det en protest mot krig i samspill med feiringen av Chiles 200 år uavhengighet. Det er ikke første gang Casagrande gjør et slikt ‘stunt’. Tidligere har de sluppet dikt over Santiago, Warszawa, Dubrovnik og Gernika.
Alle byer som tidligere vært utsatt for bombeangrep gjennom hisorien.
Og hensikten?
Akkurat slik bombingene under krigene var ment å svekke moralen til innbyggerne i byen, er ‘poesi-bombingene’ ment å bygge en ny by ved å gi ny mening til tidligere hendelser av en tragisk fortid.
Flott dét. Fine bilder ble det og.
litteratur på spotify
31. august 2010 | Kristin Hamran Storrusten | 6 kommentarer
Den svenske litteraturbloggen owlit har spennende nyheter i dag, og selv om jeg ikke har prøvd dette selv ennå, skal jeg sannelig ta det for meg i kveld når masteroppgaven min ligner litt mer på en masteroppgave. Spotify brukes nemlig på en helt ny måte, nemlig til å skape litteratur som ligner på den vi selv leste i slitte R. L. Stine-bøker på 90-tallet der vi kunne velge “Hvis du vil åpne døren, gå til side 47. Hvis du vil bli stående, gå til side 103.” Hvis du trenger spotify-invitasjon, kan du legge igjen en kommentar til denne posten.
Dette står på Spotifys hjemmesider:
Hurts and Manchester novelist Joe Stretch have created a wonderfully unique experience on Spotify in which you get to play the protagonist. Narrated by actress Anna Friel, ‘Don’t Let Go’ is an interactive audio novel which utilises Spotify in a completely new and unexpected way. Each chapter of the novel has been published as a track on Spotify, and can be located by typing a unique code into the search field.
After listening to each chapter of the story you’ll be offered a choice of what to do next, along with the unique code for each action. Your mission – should you choose to accept it – is to stop arch villain Guy Lockhart from distributing his heartbreak cocktail and condemning humankind forever to a loveless, empty existence.
Along the way you’ll also hear extracts of music from Hurts’ brand new album “Happiness”. If you manage to get to one of the story’s eleven possible endings without dying, you’ll be rewarded with an exclusive preview of an album track. So choose wisely…
Relight my fire….
31. august 2010 | Axel Berg-Larsen | 5 kommentarer
Jeg har tatt et klart standpunkt, jeg går modig inn i min tid og nekter å la ludditer og annet groms hindre sivilisasjonen i å nå sitt neste nivå.
Jeg har ikke noe imot lukten av bøker, men faktum er at jeg snart må kjøpe enda en bokhylle om jeg ikke slutter å kjøpe dem inn. Dessuten elsker jeg dingsbomser, og tilbudet var nesten litt for kult til å si nei. Jeg tar tilbake min tidligere skepsis, for dagen har kommet. Jeg har kjøpt Kindle. Med 3G.
Fikk den i går, og den rocker. Debatten raser enda på Bokelskere og andre steder på nettet, men jeg er frelst. Lenge leve e-boken. Veldig befriende å slippe å dra med seg tunge bøker på banen, jeg følte meg lett som en sky i dag morges med bare halvfull bag. Ikke at jeg har mer enn en e-bok lastet inn enda, men alle monner drar.
Dessuten har jeg oppdaget at 
man kan abonnere på Analog og Asimov’s via Kindle. Det har alltid vært tricky å få til i Norge, men nå kan jeg faktisk lese det nyeste av sience fiction i elektronisk format på et ultratynt lesebrett, levert direkte til min konto hver månde. Jeg kaller det fremskritt som er Isaac Asimov verdig.