Alt kan gå an i Sameland
14. mars 2010 | Hanne Gideonsen | 1 kommentar
Sameland
Magne Hovden
Aschehoug 2010
Det er ikke alle bøker som har som mål å bli kanoniserte verker. Noen bøker har bare lyst til å underholde, få leseren til å trekke på smilebåndet og le litt. Sameland hører definitivt til den siste kategorien, og med et velkjent plot der to slaskete menn kommer opp med en sinnsvak idé som skal sikre dem raske penger, får den det også til.
For Roy og Leif er denne idéen Sameland, eller Kirkenes versjon av Bø i Sommarland og Disneyland. Du tror kanskje de legger lista høyt, men når man er ute etter raske penger, er det sjelden man går grundig til verks. Roy og Leif står ikke tilbake for lavvo-tyveri, lånte samedrakter fra den lokale teatergruppa, russisk smuglersprit og juksereinsdyrsgryte. Det er ikke ønsket om å gi turister en autentisk opplevelse av tradisjonell samisk kultur som driver disse kara akkurat, til tross for forsøk på å gjøre det så autentisk som mulig:
Det hadde gått raskt framover, tross uenigheter fra tid til annen, sm om hvilken vei stolpene i reinsdyrsinnhegningen skulle skråne. Leif hadde sagt “Hvem faen bryr seg om det?”, mens Roy insisterte på at om de først skulle bygge en reinsdyrsinnhengning, skulle den være autentisk. “For alt vi vet, kan retningen de skråner ha åndelig betydning. Slike ting er kritisk for at folk skal ta oss på alvor.” De hadde til slutt bestemt at de skulle skråne mot høyre, siden venstre virket for feminint for et robust naturfolk.
Boka heter kanskje Sameland, men er på ingen måte en bok om Sameland. Venninna mi som uttrykte skepsis over “bøker som morer seg på samers bekostninger” kan med andre ord slappe av, for er det noens bekostning denne boka morer seg kjærlig på, er det uvitende og håpløse nordmenn. Og menn er også et stikkord, for dette er et nesten utelukkende maskulint univers fylt av velkjente Homer Simpson-menn vi alle har blitt vant til å le av.
Boka underholder, men kunne vært tjent med en tydeligere flettestruktur der de forskjellige parallelle historiene gikk litt mer inn i hverandre. Noen ganger skulle jeg også ønske Hovden konsentrerte seg litt mer om bildene, istedenfor å legge på forklarende dialoger. Tidvis var det mer som å lese et filmmanus enn ei bok.
Når det er sagt, gleder jeg meg til filmversjonen kommer (og det gjør den, rettighetene ble solgt allerede i oktober!), for Sameland har et univers skreddersydd for filmlerretet og en rekke dialoger jeg ser for meg fungerer enda bedre med tilhørende ansikt og kryssklipping.
At romandebutant Magne Hovden har gode ideer og en humoristisk åre, er det ingen tvil om, men han kan godt våge å tøye strikken enda litt til neste gang. Jo mer surrealistisk, jo morsommere!
P.S. Her kan du se Sameland, finne ditt indre reinsdyr og lage joik med japansamen Mismoto. Anbefales!
Litteraturluringen: Ungdomsbøker
12. mars 2010 | Kristin Hamran Storrusten | 4 kommentarer
Det er fredag, og jeg har forberedt en quiz om ungdomsbøker til dere denne gangen. Fordi jeg synes det er skikkelig kjipt at noen taper, men samtidig liker at folk vinner, slenger jeg to bøker i premiepotten denne gangen:
Vinnersjansene pleier å være helt ålreite, så det er bare å prøve seg. Denne gangen skal du plukke den første bokstaven i hvert av svarene. Når du setter dem sammen, skal de helst gi navnet på en ungdomsbokforfatter. Svaret sender du til quiz@bokmerker.org, og så trekker jeg en vinner etter helgen. Det er lov å gugle, men selvfølgelig oppfordres det til å prøve hukommelsen først.
1. Hva heter den unge heltinnen i Twilight-bøkene?
2. I fjor kom tegneserieromanen Soga om Olav Sleggja, hva heter forfatteren til fornavn?
3. Hvilket forlag er kjent for sine gode gutte- og jentebøker?
4. Han er kjent for sine ungdomsbøker som Svidd og Yatzi, men skriver også filmmanus. Filmen basert på Yatzi kom i fjor, og året før skrev han manuset til deUSYNLIGE. Hva heter forfatteren til etternavn?
5. Hva heter husnissen på Galtvort som forguder Harry Potter over alt på jord? (norsk, selvfølgelig)
6. Tor Erling Naas, som har tegnet og skrevet Ser Du Meg Nå? og 90’s Love Song, er mest kjent med sitt pseudonym-etternavn. Hva er det?
7. Hva er Jørgen pluss Anne?
Din nye danske helt
11. mars 2010 | Linn Strømsborg | 2 kommentarer
Jeg re-leser en av mine favorittbøker gjennom tidene; Nordkraft av Jakob Ejersbo. Boka utkom i 2002 og det ble også laget en filmatisering i 2005. Selv om jeg er fan av dansk film, så vil jeg ikke si at den filmen er verdt å se. Boka derimot, den er verdt å lese både en og to ganger. Jeg leste den norske oversettelsen for noen år siden, og nå som jeg bor litt i København, så kjøpte jeg den danske og valgte å lese den før de 30 andre bøkene jeg har med meg hit.
Nordkraft er historier om mennesker i dopmiljøet i den danske byen Aalborg. Det er tre hovedhistorier, “Junkiehunde”"Broen” og “Begravelse”. De henger sammen ved at mange av personene går igjen i historiene, men de har hver sin hovedperson. Vi møter Maria som er “pusherfrau”, det vil si at hun bor sammen med sin pusher-kjæreste Asger, en mislykka fyr som røyker altfor mye av sitt eget dop. Allan har vært borte lenge fra Aalborg, men har nå kommet tilbake igjen, og Aalborg er vanskeligere å komme seg bort fra enn man først skulle tro. Til sist får vi møte Steso, kallenavnet kommer av stoffet Stesolid, som er favorittdopet hans, og selv om Steso er en gjennomgående figur i de tidligere historiene, så er det først i slutten av boka at vi får bli kjent med ham på ordentlig, men da er det dessverre for sent.
Jeg leste som sagt Nordkraft for noen år siden, og fant ikke flere bøker av ham på norsk, så da jeg var i København tidlig 2009, gikk jeg innom en bokhandel for å finne flere. Der fant jeg ikke bare Superego, en novellesamling, og Nordkraft, men også hans da nyeste bok Eksil på et bord under en dobbeltsidig nekrolog fra en dansk avis. Ejersbo var nylig gått bort, og sorgen i litteraturmiljøet i Danmark var stor. Kort fortalt, Ejersbo fikk kreft, og brukte sine siste måneder på å fullføre Afrika-trilogien Eksil, Revolution og Liberty som alle utkom i løpet av 2009.
Han døde bare 40 år gammel, denne mannen som i følge Carsten Jensen, en annen dansk forfatter, skrev bøker om å tørre å utsette seg for livet. “Det er det, det hele handler om. Det er derfor, vi har kunsten.” fortsatte han, i talen til Ejersbo da han vant De Gyldne Laurbær for nettopp Nordkraft i 2002.
Og Nordkraft er en sterk bok om å utsette seg for livet, menneskene rundt seg, beruselse, både kjemisk og naturlig, en bok om mennesker som kanskje ikke pleier å få den oppmerksomheten i litteraturen som Ejersbo ga dem, mennesker på kanten av samfunnet, i de mørkeste hjørnene av de minste bodegaene i Danmark, menneskene du kanskje ikke ville snakka med på fest, men som jeg skal love deg at du gråter for og med når du leser denne boka.
Ejersbo etterlot oss seks bøker, før han døde så altfor ung. Kanskje utsatte han seg for mye for livet, men kanskje er det nettopp derfor bøkene hans slår så hardt som de gjør. Jeg vet ikke, jeg kjente ham ikke, og i følge artiklene jeg har lest om ham, var det ikke så mange som gjorde det. Han levde for arbeidet sitt, journalistikken og litteraturen, og han etterlot seg ingen barn, men et gigantisk manus som altså ble utgitt i 2009. Og bøkene ligger alle sammen og venter på meg ved siden av senga mi her på det lille rommet i København, og jeg gleder meg til å lese dem alle sammen. Mest sannsynlig flere ganger, som med Nordkraft. Og det håper jeg noen av dere gjør også.
Tags: afrika-trilogi > carsten jensen > danmark > eksil > jakob ejersbo > liberty > nordkraft > revolution
Fra virkeligheten
10. mars 2010 | Kristin Hamran Storrusten | 4 kommentarer
Betre død enn homofil
Arnfinn Nordbø
Samlaget, 2009
Fy fillern. Fy fillern!
Jo, det tror jeg faktisk må være det eneste jeg kan tenke etter å ha lest denne boken. Arnfinn Nordbø kommer fra tjukkeste bedehusland, men miljøet støtte ham ut da han stod frem som homofil i 2006. ”Miljøet” høres upersonlig ut, men det var altså foreldrene, søsknene og bestevennene som ikke ville møte kjæresten hans. Hvordan skal man egentlig fatte og begripe noe slikt?
Kvifor valgte eg då å kome ut av skapet? Var det verdt det?
(Les utdrag av boken her)
Nordbø forteller om en oppvekst med møter på bedehuset, og hvordan han sammen med broren reiste rundt og sang kristne sanger. Beskrivelsene av den hverdagslige Misjonssambandet-kulturen er veldig gjenkjennelig for meg, nærmest kjedelig, men det åpner også for en leserkrets som ikke vet hvordan et misjonsmøte foregår.
Personlige beretninger har den svakheten at de er nettopp personlige. Boken bør ikke leses som absolutt sannhet (ingen bøker bør vel egentlig det), men Nordbø har jobbet for å få med andre stemmer enn sin egen. I bokens siste del, som handler om hva Bibelen sier om homofili, refererer han til mange andre teoretikere, og inkluderer også en samtale med Halvor Moxnes.
Til tross for den personlige formen er jeg imponert over Nordbøs nyanserte syn. Han prøver ikke å fremstille alle kristne som mørkemenn, og forteller også om aksepten som har kommet etter hvert. Bokens styrke ligger i at den ikke er utgitt da det skjedde, men har gitt Nordbø tid til å reflektere og dykke dypere ned i materien. Dette er ikke blitt en bitter fortelling, men en øyeåpner og mulighet for andre til å tenke over temaet.
Jeg lurer på om man kan lese denne boken og etterpå mene noe annet enn det Nordbø mener. Om det er en styrke eller en svakhet, er jeg ikke helt sikker på. Men for å sirkelkomponere: Fy fillern. Fy fillern!
Kriminell sinnsstemning
9. mars 2010 | Axel Berg-Larsen | 0 kommentarer
Fell
Warren Ellis og Ben Templesmith
Image Comics, 2006- nå (9 nummer til nå).
”Are you drunk?….Excellent, I’m calling about your body”
Jeg erkjenner at jeg til tider er en kjempestor pessimist og til dels en misantrop. Jeg har også en hang til tragedie over komedie, men kanskje mest av alt til det tragikomiske. Det er derfor ikke uten grunn at jeg er en stor fan av Warren Ellis, mannen bak den eminente Transmetropolitan. Der utforsket han journalistikkens rolle i en dystopisk og absurd fremtid. I Fell er det ordensmakten som utforskes, og det er sinnets forfall heller enn samfunnets som er roten til problemene.
Detektiv Fell har blitt overført til Snowtown, delvis mot sin vilje. Snowtown er nærmest en karikatur av alle storbyslummer, nedramlet og oversvømt med kriminalitet. Man får inntrykk av at alle kriminelle elementer blir drevet ut av resten av Byen (som er uindentifisert) over Broa til Snowtown, hvor menneskelig bunnfall hoper seg opp.
Snowtowns drapsavsnitt 
har nøyaktig 3 og en halv inspektør, og er ledet av en mann i konstant pillerus. Å løse en drapssak i Snowtown er dermed nærmest umulig, men Fell er ikke av typen som gir opp. Hans tragedie er at han er en genuint velmenende person i en verden der riktige handlinger er til forveksling lik gale. Den lettere ustabile bareieren Mayko er Fells nærmeste medarbeider, og hun er ikke en gang i politiet. Hun er derimot den eneste som lytter til ham med noe som kan minne om forståelse.
Templesmiths tegninger har utviskede konturer og blasse farger. Dette illustrerer hvordan alle grenser, som mellom rett og galt eller død og levende er flytende i Snowtown. Menneskene er i seg selv ustabile og bygningene faller nesten fra hverandre i kantene. Men man får inntrykk av at det er menneskesinnets forfall som er årsak til samfunnets forfall, ikke motsatt. Det beste bildet på dette er den sigarrøykende nonnen som forfølger Fell og stadig begår mer og mer obskøne eller voldelige handlinger mens han ser maktesløst på. Om dette er en hallusinasjon eller noe som virkelig hender blir aldri helt klart.
Fell er på mange måter klassisk noir-krim. Fell er på mange måter en klassisks hardkokt detektiv, og hvert nummer dreier seg om en eller annen grusom voldshandling som Fell får i fanget. Likevel føles denne handlingen mer på siden av det virkelige karakterstudiet av Fell som person, og hva som har ført han over Broa til Snowtown og samfunnets avskum.
Hele konseptet Snowtown er så kraftig allegorisk at jeg nesten mister litt lysten til å lese videre, men heldigvis redder karakterskildringene og introduksjonen av store mengder sort komedie serien for å ta seg selv for alvorlig. Dette er en kunst Warren Ellis mestrer godt, selv om han nok er flinkere i noen av hans tidligere verk. Ønsker man mer Ellis etter Transmetropolitan er nok Fell neste steg, mørker, dypere og mer deprimerende. Men noen ganger er det faktisk det som trengs.
neste »